Got2DoIt!

Da har det allerede gått to dager på tur. Og ikke har jeg kommet lenger enn til Nes i Ådal... Jeg startet i går, bare altfor sent. Jeg trillet ikke avgårde før ca.12:00. Hadde vel egentlig planlagt å være ute sånn rundt 08:00. I begynnelsen på sykkelturen hadde jeg en veldig god følelse , at detta kom til å gå bra og at kom til å bli et 'kjempe eventyr'. Denne gode følelsen hadde jeg helt fram til Hønefoss. Krokskogen var jo faktisk 'eventyrlig'. Med snødekte trær, glitrende snø, folk på ski og sola som såvidt tittet fram. Men til Hønefoss kom jeg ikke fram før 18:00-tida. Og derfra hadde jeg tenkt å ta "en ny vei" gjennom Vestre Ådal, Vei 271. Men den fant jeg ikke. Og ikke fant jeg noen som visste det heller. Det desa var at jeg kunne ta E16 for så etter et lite stykke ta av mot denne veien. Det gjorde jeg. Men tatt i betraktning at det er vinter, så blir det fort mørkt på denne tida.. Og jeg måtte finne et sted å slå leir for natten.. Jeghadde jo romantisert denne biten av turen noe ekstremt. Jeg hadde sett for meg at jeg fikk opp teltet og lagt ut sovepose og liggeunderlag, for så å begynne på middagen. En deilig bønneblanding med ris. for så å koke meg et par tre deilige kaffekopper, og nyte en feit sigar. Slik ble det ikke! Vannet hadde frosset til tjukk is sammen med bønneblandingen. Jeg føs som bare F... Og ikke annet enn å legge seg godt ned i soveposen iført med alle klær jeg hadde med, var mer fistende.Å få sove ute i kanskje -15' med tre-sesongs sovepose -og telt er ikke fullt så lett. He, he! Jeg ble oppringt ca. 07:30 av fattern i dag. Og prøvde selvsagt å berolige han på best mulig måte.. Men pga. sprengkulden var jeg ikke klar for å stå opp så tidlig. Jeg lå rett og slett våken helt til 09:30, og hutra og frøs. Brrrr... Til frokost var det eneste jeg orket og måtte lage, havregrøt.(Må ha mye energi når en sykler). Den var ikke spesielt god, uten kanel og sukker, og smør i midten. Gud hvor mye jeg savnet der og da. Og så var det å pakke sammen teltet, før jeg kom meg avgårde rumdt 11:00-tida i dag.Da bar det mot Ringmoen hvor jeg syklet langs E16 mot Nes. Jeg må berømme både dekk, girsystem og bremser ( selv om jeg ikke får sponsorpenger for dette). Dekkene er av typen Nokian Extreme, med over 200 pigger og enormt god gripeevne! Girsystemet er Shimano XT Deore, og reagerte veldig bra og raskt. Begge bremsene, foran og bak er fra Avid, modellen er SL 7 lightweight. Og ja vi snakker bremseklosser! Turen fra Ringmoen til Nes var nok toppen av isfjellet. Langs motorveien uten noen butikker' så jeg ikke fikk i meg nok vann på hele tre mil, Det høres lite ut. Og det er forsåvidt det, Men med så my klær jeg hadde på meg kunne jeg ikke stoppe. Da hadde svetten blitt til is. Håret ble faktisk til is! Og øyenbryn, vipper og bart og skjegg. Ikke fullt så deilig nei! Nå sitter jeg på Nes veikro, og vil ikke sykle en meter videre! Jeg har sittet her siden 16:00 og er fortsatt kald! Den første kaffen jeg fikk servert smakte bedre enn noen annen kopp jeg har smakt! Det kan jeg fortelle dere. at etter svette, tårer og  blodslit smaker alt helt vidunderlig! Denne turen var en bråimpulsiv idiotisk 'ung og dum'- affære jeg ikke tror jeg kommer til å gjenta! Alt ialt er denne turen 100 ganger bedre på våren og sommeren. Nå tar jeg første buss hjem kl: 20:20. PS. Ikke gjennomfør dette påfunnet noen av dere leser på denne tiden av året, om du ikke er en 'jackass' da! Håper vi under bedre forhold snakkes igjen snart! 

Kommentarer (1)

Morn igjen. Og godt nyttår ønsker jeg alle dere lesere! Håper dere finner siden spennende og attraktiv. Førstkommende mandag så skal jeg igjen sykle. Jeg skal sykle 'mellom bakkar, fjell og dalar'. Jeg skal til mine besteforeldre på øya Stord, på vestlandet.. Du hørte nok riktig. JA! Jeg må jo teste mine nye EXTREME-piggdekk fra Nokian. Og så vil jeg jo finne ut hvilken årstid som er vakrest på denne veien. Jeg har prøvd en sen vår og en sen sommer, men ikke under 'kong vinter'. Jeg kommer til å sykle gjennom Krokskogen fra Vøyenenga, til Hønefoss. Derfra drar jeg videre på en mindre traffikert vei til Nes i Hallingdal. Derfra gjennom Hedalen ned til Nesbyen og opp Rukkedalen mot Geilo. Fra Geilo opp mot Hagastøl og over Hardangervidden ned til Eidsfjord. Fra Eidsfjord til Hardanger-og Kvinneherad-fjorden og videre til min endelige destinasjon. Jeg har store ambisjoner angående denne turen. Ja kanskje litt for store... Jeg har planlagt å være på Stord innen Fredagen.. Vel, vel. Vi får nå sjå på da! Jeg kommer til å skrive mer om denne turen underveis. Så følg med og ønsk meg gjerne lykke til! 

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

Ja, ja....

Da ble ingen ting som det skulle da! Og da tenker jeg på det her med at vi skulle  sykle til Buenos Aires fra Quito.. He, he.. Der gapte vi litt for høyt tenker jeg. Etter all den tiden som er brukt på planlegging, anskaffelse av sponsorer og innkjøp av diverse utstyr osv... Og så møter vi all den motstanden! Jeg tenker på den her saken med flyselskapet, manglende deler til sykkel, at det var hardere enn vi trodde og mangelen på penger, ikke minst!

Å dra på tur er en ting, men å sykle er noget helt annet. Det er hardt! Ingen tvil om det..  Det kommer slike stunder som kan være litt av en prøvelse for både fysikken og psyken. Stunder hvor man helst vil være et annet sted, og med andre forhold. Det å være flere på tur går an det, om man er som oss, enige om å gjøre det vi alle har lyst til akkurat der og da. Men det kommer en tid hvor man kan bli litt lei hverandre, en tid hvor man kunne tenke seg å være sammen med familien heller, og andre folk.

Det blir sikkert en ny tur på nyåret. Hvor vet jeg ikke riktig enda. Og om vi drar alle tre vet jeg heller ikke. Men nye turer blir det ihvertfall.

Akkurat nå befinner jeg meg og joakim seg i Norge i full jobb igjen, mens Johannes er i Spania på leting etter en jobb. Vi ønsker alle våre lesere, venner og familie en riktig god hjul og et riktig godt nytt år! 

Kommentarer (2)

Det begynner aa bli en stund siden vi skrev i bloggen, og det er bare aa beklage. Naa er klokken 2 paa natten, og jeg sov ikke i gaar natt ettersom vi floy fra Bogota til Barcelona. Saa etter mer enn 24 timer uten sovn er det kanskje pa tide aa faa ut noen tanker, men forst skal jeg kort fortelle hva vi har gjort de siste to ukene.

Etter all kosen i Macas dro vi videre til Quito med buss, for aa planlegge turen videre. Ettersom den planlagte turen til Buenos Aires allerede var totalt forandret, saa vi ingen grunn til aa holde oss til planene vi hadde lagt foer turen. I steden for aa sykle sorover mot Argentina, bestemte vi oss for aa slenge oss paa en buss mot den Colombianske grensen i nord.

Tiden var for lengst inne for aa forlate det lille landet, Ecuador, etter nesten to maaneder. Det lokket absolutt med noe nytt og spennende, og tanker som: "Er Colombia saa farlig som ryktet sier?"og "Er det noen betydelig forskjell fra Ecuador?", fok gjennom hodet da vi hompet oss igjennom den 8 timer lange bussturen til grensen.

Bussen stoppet i byen Tulkan, noen faa kilometer fra grensen. Ingen tilsynelatende forskjell fra det vi tidligere har sett av Ecuador. De serverte den samme maten, hovedsakelig bestaaende av ris og kylling og kanskje en god suppe til forrett. Det var de samme overpyntede bussene med farger og klistremerker av baade jomfru Maria og Che Guevara. Vi begynte egentlig aa tvile paa at Colombia ville vaere en ny oplevelse i det hele tatt. Litt skuffede satte vi oss paa syklene, som vi forsaavidt har faatt et lite hat-forhold til, etter den uendelige bakken opp mot Cuenca, og syklet mot grensen.

Med forventningen at dette skulle vaere en tungt bevoktet grense, og at saken i Macas kanskje ikke var helt over, ble vi overasket over hvor lett grenseovergangen gikk. Vi trengte ikke aa bevege oss lenger enn 50 meter paa den andre siden av grensen for forskjellene fra Ecuador var tydelige. Spraaket var fortsatt spansk, men betydelig forskjellig, valutaen endret seg fra de lettforstaaelige dollarene til pesos med minst tre nuller bak. Prisene paa busstransport var betydelig dyrere. Det var nesten umulig aa kjenne igjenn en eneste matrett paa den lille kaféen, og kaffen som ble servert fra en termos fra en mann paa gaten var slaaende god. Colombianerene kjente godt til at kaffen i Ecuador ikke var av samme kvalitet som deres, og at turister og landsmenn mer enn gjerne ville ha en kopp kaffe naar de krysset grensen. Det var derfor ingen missforstaaelser naar vi svarte "Ja, selvfolgelig!!!" paa oppfordringen om en kopp Colombiansk kaffe.

Etter enda en liten sykkeltur kom vi oss til nermeste busstasjon og fikk nermest ikke klemt inn bremsene for vi satt i overaskende komfortable seter, med aircondition og benplass! Ca. 15 timer senere gikk vi av i byen Armenia, i det de kaller kaffe-distriktet i Colombia. Kombinasjonen av hoyde (1200-1700 moh), mye sol, regn og fruktbar jord, gjor omeraadet perfekt til kaffedyrking. Og det smakes. Det er en kjent sak at Colombiansk kaffe er i verdensklasse og det er tydelig at de er stolte av det. Det finnes utallige muligheter for aa besoke kaffegaarder og det finnes til og med en egen kaffe-fornoyelsespark.

Vi tok den vanlige sporrerunden: "Hva er verdt aa se? gjore? Ikke gjore? osv", og naar alle og alt fra damen paa turistkontoret til den hjemlose mannen som spurte etter penger, svarte, SALENTO, saa var det ikke vanskelig aa bestemme seg. Vi hoppet paa enda en buss.

Salento viste seg aa vaere perfekt for to nyskjerrige, kaffedrikkende, slitne nordmenn. Landsbyen var liten og skjarmerende med hus som var malt i alle tennkelige farger, paa en gang! og omgitt av kaffeplantasjer og kaféer var det en fryd aa vandre rundt. Etter en dag eller to hadde vi allerede funnet oss vaar lille "stam-kafé" og ble godt kjent med eieren hav hostellet. Alt var egentlig veldig, veldig koselig. Eieren av hostellet ga oss tips om en kaffebonde som var verdt aa besoke, noe som vi gjorde. han ga oss tips om den lille kaffefabrikken i byen, noe som vi ogsaa fulgte opp, og etter en rundtur paa hans egen kaffeplantasje sa han noe saant som "Hvis du har lite aa gjore fremover, saa send meg en mail", og etter en lang samtale om hans idéer for plantsjen og nodvendigheten for en hjelpende haand, kan jeg vel kanskje tolke det som et slags jobbtilbud.

Etter nesten en uke i Salento reiste vi videre mot Bogotá, hovedstaden i Colombia. Byen har lenge hatt et rykte for aa vaere et litt risikabelt sted aa ferdes paa, men alle turister fortalte oss det motsatte. Og med erfaringingen at det er alltid de som ikke vet noe saerlig om landet eller byen som er bekymrede, og at realiteten som regel er en helt annen enn historiene de forteller, var det ikke tvil om at vi skulle til Bogotá.

Oppholdet i Bogotá viste seg aa bli kjempebra, ikke minst paa grunn av menneskene vi motte! Vi hadde ikke vaert mer enn 5 minutter paa hostellet for vi ble invitert paa en drink av en gjeng Australiere, og det ble etterhvert en "tradisjon" aa ta en kveldsdrink med dem. Byen i seg selv var ikke noe veldig spesiell, men vi ruslet da rundt i nesten en uke alikevel, og naar det kommer til det daarlige ryktet, levde opp til sitt rykte paa noen faa omeraader, da en paa hostellet ble knivstukket utenfor hosteldoren og flere gjester ble ranet.

"Tiden gaar fort naar en har det goy", og en uke gikk utrolig fort, og det ble til slutt trist aa si "hadet" til den australske gjengen. Vi satte oss paa flyet mot Barcelona i gaar kveld, og om noen faa timer flyr Eirik videre til Oslo og jeg fly til Malaga, for aa tilbringe vinteren i varmere strok. Jeg sa vel innledningsvis at jeg skulle faa ut noen tanker, men ved en naermere titt paa klokken har jeg vel ikke tid, saa tanker og bilder kommer senere! Hejdaa! 

Kommentarer (2)

Resten av kvelden den 04.11 gikk forsaavidt bra. Vi fikk byttet bussbilletter uten problemer, og en herlig pastamiddag ble det ogsaa. Med hoye forventninger gikk vi til sengs, med mange tanker om hva morgendagen ville bringe.

Som avtalt motte vi opp paa kontoret til saksbehandleren klokken 09.30, men fikk beskjeden om aa komme igjen litt senere fordi de ikke hadde strom. Hvorfor han maatte ha strom for aa gi oss dokumentene, vet jeg ikke.  Vi dukket opp to-tre timer senere og fikk beskjed om aa mote opp i morgen paa grunn av mangelen paa strom. Utpaa kveldingen motte vi paa vaar tolk, Jorge Avila og inviterte han paa middag. En time senere satt vi med Jorge og familien og koste oss med en herlig middag, mens vi snakket om den absurde saken. Etter middagen ble vi invitert paa teater, med en lokal teatergruppe. Saa beskjedene som vi er, takket vi selvfolgelig, ja! En times tid satt vi aa saa paa klassiske Ecuadorianske historier og myter ble fremfort i form av dans. Kvelden var omsider over, og vi takket for en hyggelig kveld og vandret tilbake til hostellet. Vi sovnet igjen, med tanker om hva som ville skje i morgen.

Morgenen 06.10 motte vi igjen opp paa kontoret, fulle av forventninger. Beskjeden denne gangen var som folger. "Vi har funnet bevis paa at dere aldri har vaert i Cuenca, men i steden dro til et Shuar-samfunn og dumpet utstyret der!". Som folge av dette kunne vi ikke faa tilbake dokumentene. Taalmodigheten begynte aa renne ut da jeg tilbod saksbehandleren baade kvitteringer og kontaktinformasjon til personer vi hadde vaert i kontakt med i baade Cuenca og Shuar-samfunnet. Det ville han ikke ha noe av! Vi maate komme tilbake om to timer. Rimelig irriterte forlot vi kontoret, og satte oss ned paa et spisested for aa diskutere hva vi skulle gjore. Det virket mistenkelig som de halte ut tiden slik at vi skulle betale og bli ferdig med saken, noe de nevnte flere ganger. 

Som mange ganger for motte vi opp, bare for aa motta beskjeden "Vi har lunsj, kom igjen om to timer". ...!

Naa hadde taalmodiheten virkelig faat prove seg, og vi fikk endlig kontakt med generalkonsulen i Quito. Han fortalte at dette ville ordne seg, og at de ikke hadde rett til aa holde oss i Macas. Han ville ogsaa ha baade navn og telefonnummer til dommeren. Etter en hyggelig prat med generalkonsulen returnerte vi til kontoret. Unnskyldningen denne gangen var at dommeren ikke jobbet i dag, saa ingenting kunne gjores. "Kom igjen i morgen". Med et tydelig kroppspraak og hevet stemme fortalte Johannes hva han synes om situasjonen og at generalkonsulen ville prate med saksbehandleren NAA! Det ble en ny tone momentant, og saksbehandleren satte i gang med aa fylle ut diverse skjemaer, og ringte til dommeren stadig vekk for aa faa tak i ham. Ikke for fire timer senere var dokumentene klare for aa taes med til politistajsonen slik at vi kunne faa dokumentene. Saksbehandleren forsikret oss om at vi skulle faa kopi av alle dokumenter og kontaktinformasjon naar vi kom tilbake.

Inne paa politistasjonen presset vi paa slik at det skulle gaa fort, og etter en stund ringte de saksbehandleren for igjen aa forsikre oss om han ventet paa kontoret, selvom stengetid naermet seg. Etter noen dagers venting hadde vi endelig dokumentene i hende og Johannes stresset ned til kontoret, mens Eirik dro paa busstasjonen for aa faa bekreftet bussbillettene.

Johannes ble mott med stengte porter utenfor kontoret, og stod og ventet en ti minutters tid for dommeren tilfeldigvis kom gaaende forbi paa gaten. Jeg stoppet han og provde aa faa i gang en samtale, noe som endte slik: "Hei, unnskyld meg, jeg snakker ikke godt spansk men jeg skal prove likevel, vet du om saksbehandleren er paa kontoret enda?" og svaret ble, med hevet stemme "I Ecuador jobber vi frem til seks, har du sett paa klokken?" Jeg beklaget og fortalte "Jeg vet, men han sa han skulle vente". Halvsjokkert fikk jeg igjen samme type svar, "Horte du ikke hva jeg sa? Du faar komme tilbake i morgen!". Han ringte omsider saksbehandleren som hadde dratt hjem for dagen, han la paa og sa: "Du faar komme tilbake i morgen".I siste forsok spurte jeg "Er saken avsluttet og vi kan dra, eller er saken fortsatt aapen?". Han bare loftet paa skuldrene som om han ikke visste, han som er dommeren i saken. Jeg gikk min vei.

Litt oppe i veien kom jeg paa at generalkonsulen ville ha kontaktinformasjonen, og jeg snudde for et siste sporsmaal til den hyggelige mannen. En unnskyldning for bryet og sporsmaalet ble stilt. Underveis i sporsmaalet hadde jeg visst sagt en feil paa spansk, og sagt ordet "dommer" i feminin form og ikke maskulin, slik det skulle vaere. Dommeren ble rasende og skrek ut "Kan du ikke spansk? fortell meg, kan du ikke spansk?, snakk til meg paa ordentlig maate. Du faar ikke navn, nummer eller svar paa noe". Det finnes noen hull i hukommelsen min ettersom raseriet heiret i kroppen som aldri for, men jeg sa noe som "Beklager min spansk Dr, vi kan kanskje snakke engelsk, du som er Dr maa jo kunne det, et verdensspraak, eller hva med norsk, la oss snakke norsk, he. Jeg snudde fort rundt og gikk for jeg mistet kontrollen helt. Jeg har ALDRI i mitt liv vaert saa sint. Jeg skalv av sinne, og tenkte "det var nesten saa jeg ble garantert fengselstraff".

Hva gjor en med folk som behandler en saann? Jeg aksepterer det bare ikke, og angrer nesten paa at jeg ikke gjorde noe. En kan ikke akseptere an noen behandler en saann. Ikke sjangs i havet! Hva kan en gjore? Finnes det ingenting?

Med dokumentene med oss, hoppet vi paa nattbussen til Quito. Her skal vi tilbrnge et par dager for aa planlegge turen videre. Og Johannes kan faa en sjangs til aa roe seg ned.  La oss haape at saken er avsluttet!

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)

Det er lenge siden vi har skrevet noe, men det har sine grunner: Joakims hjemreise, sykdom og den rare tomme folelsen en faar naar ting ikke gaar etter planen. Vi befinner oss for tiden i Cuenca i Ecuador, men det har skjedd mye siden vi forlot Quito.

I det vi forlot hovedstaden, Quito, innsaa vi hvor stor denne forurensede byen er, da vi brukte nermere tre timer paa sykkelsetet for aa komme utenfor bebyggelsen. Der Qutio sluttet begynte den pan-amerikanske motorvei, en vei som gaar tvers igjennom kontinentet og av den grunn er veldig trafikkert. Av mangel paa andre alternativer kastet vi oss utpaa den beryktede, ulykkesbelastede motorveien i sydlig retning mot byen Machachi.

I lopet av tre dager hadde vi passert de tomme, stovete og trafikkerte "motorvei-byene", Machachi, Lasso, Latacunga og befant oss i Ambato. Som vanlig tok vi en liten runde rundt i byen for aa finne litt mat og slappe av etter syklingen, og som i de andre byene ble vi skuffet av fravaeret av severdigheter. Dagen etter ankomsten i Ambato, tildlig om morgen paa hotelrommet hadde Joakim noe han ville fortelle. Han ville hjem! Nyheten var mildt sagt en overaskelse, og mange tanker farte igjennom hodet, blandt annet at turen kanskje var slutt. Vi spurte om han var helt sikker, og om han ikke ville prove litt til, men Joakim var bestemt paa hjemreise og det maatte vi bare akseptere. Etter praten om hjemreise ble vi enige om en siste sykkeltur ned mot byen Baños, sor-ost for Ambato.

Etter en full dags sykling i sterk motvind ankom vi turistbyen, og satte oss ned for en velfortjent pils i solsteiken. Dagene i Baños gikk med til by-vandring, sving-hopp fra den 100 meter hoye broen og for Joakims del, bestilling av billetter. Baños er en av de kjente turistbyene i Ecuador, og med god grunn. Byen ligger i en frodig dal i overgangen mellom Andesfjellene og Amazonas, og har derfor fine muligheter for fotturer og andre akriviteter som rafting, paragliding osv. Navnet, Baños, som paa spansk betyr, badene, kommer av de naturlige varme kildene i omeraadet. Paa grunn av daarlig mage fikk vi desverre ikke utforsket omeraadet til det fulleste. Etter tre netter i byen var dagen kommet for at Joakim skulle ta bussen mot Quito for saa aa fly hjem. Vi hjalp han med pakking og fulgte han til busstasjocnen. Det ble et smaatrist "hadet" for han satte seg paa bussen. Vi tuslet tilbake til hotelrommet og ble rammet av den nedtrykkende folelsen av at turen var over. At Joakim dro, at Johannes har en kjaereste ventende i Spania og okonomiske problemer gjorde at turen saa mork ut. Noe maatte gjores! Losningen paa stemningsproblemet ble aa sykle videre til jungelbyen Puyo, for saa aa planlegge en kanotur i Amazonas paa egenhaand. Puyo er fen liten by uten noe serlig aa tilby en turist, men for en som vil utforske jungelen er dette en godt utgangspunkt. Vi brukte nonen dager paa aa samle informasjon og paa aa kjope utstyr som: macheter, gummistovler og myggspray.

 Da vi og magene var klare for tur hoppet vi paa bussen til Canelos. Landsbyen ligger inne i selve amazonas og er til og med etter Ecuadoriansk standard, primitivt. Vi hadde problemer med aa faa tak i baade mat og overnatting. Overnattingsproblemet ble lost da vi ble invitert til aa sove hos en familie, og vi takket, ja. Etter en hyggelig prat paa gebrokkent spansk slo vi opp teltet midt i stuen og sa god natt. Teltet skulle fungere som mygnett i og med at det finnes malaria i omeraadet. Det ble en lang natt uten liggerunderlag paa tregulvet, men vi forlot huset takknemlige for gjestfriheten. Vi startet jakten paa noen som kunne leie oss en kano for turen, men ble vledig skuffet over svarene vi fikk. Etter sporrerunden hadde vi to alternativer: Kano uten motor til en god pris eller kano med motor til skyhoy pris. Problemet med kano uten motor er at det er regntid og elven er alt for stri til aa padle motstroms. Etter enda en natt i Canelos maatte vi vende til bake til puyo litt skuffede over at det ikke ble noe av kanoturen.

Av mangel paa bedre forslag satte vi i gang med syklingen igjenn, og vi fikk virklelig merke de enorme forskjellene Ecuador kan by paa. Det var en ubeskrivelig forskjell i aa sykle i den varme, tropiske luften nede ved jungelen enn oppe i hoyfjellet. Fra Puyo svettet og traaket vi oss avgaarde til Rio Pastaza, der vi ble invitert av Shuar-mannen Fransisco. Shuar-folket er en av de infodte "stammene" i Ecuador og Fransisco hadde utrolig mye spennende aa si om bevaring av baade skog og de eldgamle tradisjonene til Shuar-folket. vel belaerte i etikk, religion og menneskeverd dro vi videre dagen etter.

Etter mye tenking hadde vi kommet frem til at vi skulle sykle til den gamle kolonibyen, Cuenca, for saa aa planlegge turen videre derfra. Sa fra Rio Pastaza bar det oppover fra Amazonas-bassenget og opp i hoyden av andesfjellene. Denne etappen skulle vise seg aa bli det toffeste vi har gjort hittil! I fra byen Mendez og opp til den lille landsbyen Amaluza er det en eneste gedigen oppoverbakke paa fire mils lengde og runder godt over 2000 hoydemeter. Vi skal ikke paastaa at vi er veldig godt trente, men det gikk da uten noen problemer aa sykkle 11 mil over hardangervidda paa en dagsetappe, men paa denne lille etappen ble det ikke mindre enn 16 timers sykling. Bakken var saa bratt at Johannes maatte stroppe bagasje paa styret for aa ikke steile paa fordekket der vi syklet i 3 km/t. Det er ubeskrivelig aa sykle, spise og sove i én eneste oppoverbakke! Vi motte rett og slett veggen! Etter to dagers sykling hadde vi bare tilbakelagt de smaa fire milene og satte oss ned paa det hoyeste punktet av bakken for aa ta en prat om turen videre. Etter mye snakk de siste dagene bestemte vi oss for aa endre turen totalt, vi skal nordover til Colombia! Ettersom vi var veldig fornoyde med aa ha overlevd monsteretappen og i kombinasjon med endring av sykkelplaner og informasjon om festival i Cuenca den 31.10 bestemte vi oss for aa hoppe paa busen de siste timene av strekken.

Noen timer senere ankom vi Cuenca og ble fort klar over problemet med overnatting i anledning festivalen og vi tilbrakte noen timer paa leting uten hell. Redningen ble da er ecuadoriansk kjaerestepar stoppet bilen og spurte om vi trengte hjelp. De fortalte at de hadde sett oss vandre rundt i byen og var bekymrede paa grunn av hoy kriminalitet paa natterstid. De kjorte oss rundt og snakket med baade hoteller, hosteller og til og med brannstasjonen som noen ganger tilbyr overnatting til trengende, og etter en times oppvartning var i plassert paa et finere hotell i byen. Det er utrolig inspirerende aa mote saanne mennesker, de ville ikke ha noe igjenn, de ville bare hjelpe! Utrolig! Stor takk til Jimena og Gustavo fra Cuenca!

I skrivende stund gjor vi oss klare for aa dra paa konsert med noen vi har blitt kjent med her i byen, og det ser ut til aa bli en livlig kveld! Bilder og mer informasjon om festivalen og turen videre kommer i senere!

Kommentarer (1)

Kommentarer (2)

Vi forlot fiskerlandsbyen Puerto Lopez torsdag for halvannen uke siden til fordel for markedet i Otavalo, som ligger rett nord for Quito. Byen er kjent for det store lordagsmarkedet, som er det storste av sitt slag i Ecuador. Her selges alt fra frukt og gronnsaker til instrumenter og ullgensere, som er strikket i alpakka-ull. Vi kunne ikke la vaere aa kjope oss hvert vaart eksemplar av disse myke genserene.

Annet enn markedet hadde ikke byen mye aa by paa, saa vi bestemte oss for aa ta en tur utenfor byen for aa gaa rundt krateret av den kollapsete vulkanen Cuicocha. Der vulkanen en gang sto, var det gjennom tiden blitt dannet en innsjo som dannet et perfekt skue fra aassidene i lopet av den fire timer lange spaserturen. Barndomslaeren om at traer ikke kan vokse over 1300 moh, ble plutselig helt feil der vi trasket gjennom tett vegetasjon 3000 moh. Etter en time spasering havnet vi plutselig ut paa en aapen slette der vi hadde vaart forste mote med lamaer og alpakkaer. Et interessant mote for tre nordmenn som ikke har sett stort annet enn hest og ku. Faktisk virket det like spennende for dyrene!

Mandag var planen aa dra til landsbyen Mindo, som vi hadde faatt anbefalt av vaar venn i sykkelbutikken i Quito. Paa bussterminalen i Otavalo ble vi informert om at vi forst maatte dra til Quito, for deretter aa bytte buss for aa kunne komme oss til Mindo. Vi hadde sett oss lei paa Quito og derfor utelukket vi det alternativet. Alternativ nummer to var aa ta lokalbussen den lille, ode landsbyen Selva Alegre, men derfra fantes det ingen transportmidler videre mot vaart maal. Vi valgte det siste alternativet og etter en fire timer lang busstur paa daarlige veier langs stupbratte skraaninger, kom vi omsider frem til Selva Alergre. Der forhorte vi oss med lokalbefolkningen om hvilke muligheter vi hadde for aa komme oss videre. Vi ble informert om at det eneste alternativet vi hadde var aa vente til morgenen etter for aa sitte paa lasteplanet til den lokale melkebilen.

Ettersom landsbyens eneste hotell utrolig nok var fullt, bestemte vi oss for aa sitte vaakne hele natten i parken. Utover ettermiddagen og kvelden kom vi i kontakt med de jevnaldrende guttene i bygda og de fikk bevist at de var bedre i baade fotball og volleyball enn oss. Sent paa kvelden gikk guttene hjem for aa legge seg, mens vi ble sittende igjen. En halvtime senere dukket 13-aaringen Ricardo opp. Han hadde vaert hjemme og spurt mor og far paa eget initiativ om vi kunne sove hjemme hos dem for natten. Det endte med at familien stilte datterens rom til disposisjon og vi fikk dele paa den lille senga. Det holdt i massevis. Nesten.

Det ble ikke mye sovn den natten, men vi var ute ved parken igjen allerede klokken sju. Klokken aatte kom melkebilen, som allerede hadde en passasjer paa lasteplanet.  Carlos paa 13 aar holdt oss med trivelig selskap den forste timen, der vi stoppet innom noen smaabruk for aa hente melk. Ved ett av stoppene ble vi staaende lenge nok til at Carlos laerte oss aa sanke frukten guaba. Hele turen tok fire timer. Det hores lenge ut, men det skulle vise seg aa bli turens hoydepunkt der vi humpet avgaarde blant frodig regnskog sittende paa melkespann. Vi ble med melkebilen helt til Nanegalito, hvor vi hadde faatt greie paa at det skulle gaa buss videre til Mindo. I Mindo kunne du rafte, padle rappellere i fossefall og vandre rundt i vakker natur omgitt av dyr og fugler. Etter lite sovn og lange transportettapper var vi slitne og ville heller slappe av et par dager. Etter to dager i Mindo var vi i pengetrobbel i og med at vi ikke kunne ta ut penger i den ene minibanken de hadde. Vi kastet oss paa bussen til Quito for aa gjore de siste forberedelsene for avreise paa sykkel!

Naa er endelig alt pakket og klart og hvis alt gaar etter planen triller vi ut av Quito i morgen formiddag!

Kommentarer (9)

Bussturen til Manta fortjener egentlig et blogginnlegg for seg selv, men vi skal prove aa gjore det kort. Det hele startet med kroppsvisitering og bagasjesjekk for avgang. Dette resulterte i at vi ble fratatt en flaske rom, og vi ble nektet aa ta med bagasjen inn paa bussen. Vi saa frem til et varmt og avslappende opphold ved kysten, men en halv time etter avgang ble vi bekymret for at drommene ikke ville komme til aa realiseres. Taaken rundt bussen var saa tykk at det nesten var umulig aa se kanten paa den ubelyste veien. Bussjaaforen lot seg ikke skremme, og gjorde opp til flere forbikjoringer paa de svingete veiene! Mot alle odds kom vi allikevel hele frem til stillehavsbyen Manta i fire-tiden, natt til sondag. Etter ni timer paa buss var vi helt utslitte, og sovnet derfor fort paa vaart nye rom.

Manta, i motsetning til bussturen, fortjener egentlig ikke aa bli nevnt her i det hele tatt. Stillehavsdrommen kunne ikke realiseres i en by som var fylt braakete busser og stovete veier. Den tok rett og slett livsgnisten fra oss. Nok om Manta.

Mandag hoppet vi paa forste og sikreste buss kom vi oss avgaarde til byen Montecristi. Byen er kjent i hele verden for aa vaere den beste produsent av de saakalte Panama-hattene. Det er ved ren misforstaaelse at hattene har blitt kalt Panama-hatter, da de ble sendt opp til Panama for aa bli eksportert videre til Europa. Hatten har med tiden blitt et eksklusivt statussymbol som kan koste opp til 40 000 kroner, men i den lille byen Montecristi selges nyvevde hatter for helt ned til 100 kroner. Vi kunne ikke dy oss og gikk til innkjop av den kjente straahatten, og fikk beskjed at det har tatt rundt to maaneder aa veve hver av dem. Etter aa ha spandert en pils og spilt et par laater paa gitaren for butikkeieren, ble vi enige om en god pris.

Med hatten paa hodet hoppet vi paa bussen mot kystbyen Puerto López, for aa nyte noen dager paa stranden. De siste dagene har vi tilbrakt mye tid paa det kjempekoselige hostellet. Vi har blitt kjent med folk fra alle verdens hjorner, spist god mat, arrangert grillfest og sunget allsanger for full halls. Vi blir her en natt til men vet enda ikke hvor vi drar hen i morgen. Vi faar se!

Kommentarer (2)