Got2DoIt!

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

En dag i slaraffenland

06.45 (13.45):
Uansett om jeg la meg før eller etter midnatt dagen før, våkner jeg som regel på denne tiden av morgenen. Solen er på vei oppover, og det begynner å bli klamt mellom kroppen og det tynne lakenet som fungerer som dyne. Det er et kvarter til vekkerklokken ringer, så mine tre romkamerater ligger fortsatt og sover på dette tidspunktet.

De nicaraguanske damene som jobber på hostellet hvor vi bor, sto opp for en time siden for å lage frokost. Menyen er variert, men det  veksles mellom fem forskjellige frokostretter, blant annet stekte egg, pannekaker og kanskje det som blir spist mest på dette kontinentet, ris og bønner.

09.27 (16.27):
Det er få minutter igjen til første forelesning, så jeg tar skolesekken over skulderen, tusler ut av huset og stopper første taxi som kommer forbi. Forelesningssalen ligger i et bygg bare sju kvartaler unna der jeg bor, men på morgenen er det lett å unne seg taxi bortover. Man blir ikke mindre lat av at turen bare koster 5 kroner.

09.33 (16.33):
Ikke helt unormalt kommer flesteparten av studentene et par minutter for sent til forelesningen. Det skal ikke legges skjul på at noen av studentene er ikke her bare for å studere, men setter det sosiale kveldslivet høyere på prioriteringslisten. Derfor blir jeg alltid like imponert over at samtlige elever uansett møter til gramatikkforelesningene, om enn et par minutter for sent.

Les resten av reisebrevet på: http://hlf.no/HLFU/Nyhetsliste/Aktuelle-nyheter/Nicaraguansk-hverdag/

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

"Jeg har kommet hjem" het innlegget jeg postet her den 3. februar. For å forhindre at noen skulle være i tvil, burde jeg heller ha skrevet "hjem". Det som var hjem før nyttår er ikke hjem akkurat nå. Da jeg kom hjem, eller "hjem", i februar hadde jeg ankommet Nicaragua, for å studere i tre måneder. I og med at det er en liten stund, valgte jeg å kalle det hjem. Nå tenkte jeg å fortelle litt om hvordan det er her "hjemme".

Nordvest i Nicaragua ligger byen León, som sammen med Granada er Nicaraguas eldste byer. Og det er i den byen jeg nå har mitt hjem. Til sammen er det omtrent 80 nordmenn, inkludert noen få svensker, som har gjort som meg. Omtrent halvparten studerer spansk og Latin-Amerikansk kultur og historie, slik som jeg gjør. Den andre halvparten studerer flerkulturell pedagogikk, men det betyr ikke at vi som studerer spansk ikke ser noe til ped-studentene. Alle de 80 studentene er nemlig fordelt på tre hus som ligger noen et par kvartaler unna hverandre, og ped.- og spansk-studenter bor sammen. Jeg bor selvfølgelig i det beste huset: Casa Iguana! For meg som aldri har hatt samboer, var det en liten forandring når jeg plutselig hadde 30! Ikke bare bor det 30 andre i samme hus som meg, men tre av dem bor også på samme rom som meg. Alt har bare gått fint så langt!

De tre guttene på rommet mitt, Jarand, Ola og Thomas, studerer også spansk og Latin-amerikansk kultur og historie. Det betyr ikke at vi alltid må stå opp samtidig. Det er nemlig sånn at alle spanskstudentene er delt inn i arbeidsgrupper etter nivå, og har fire dobbelttimer sammen med sine nicaraguanske gruppeledere i uken. Disse gruppene foregår på studiesenteret på stranden som ligger litt over en halvtimes busstur fra León. Som regel går skolebussen to ganger om dagen, halv ti og kvart over elleve.  Bussen hjem fra studiesenteret går klokken 15 og klokken 17, noe som betyr at det alltid blir mye tid på stranden, ettersom vi bare har én dobbelttime per dag.

Men tiden på stranden blir aldri kjedelig. Fra "skolegården" er det omtrent 10 meter ned til volleyballbanen. Når føttene blir svidde av sanden er det bare noen få meter igjen til vannkanten og bølgene fra Stillehavet. De kraftige bølgene skal takkes for all den moroa de gir oss, men jaggu skal man være forsiktig i strømmen også. For eksempel kan man ta de helt rolig ved å legge seg rett ut i solen på gressplenen utefor skolen. Når svetten renner for mye, eller magen rumler kraftig, er veien kort inn til skolebygget hvor det befinner seg en liten bar. Selv om lunsj blir servert mellom 12 og 13 er brus, øl, sandwich, pølser og fruktsalat er sikre kilder for å få opp energinivået før man tar fatt på skolebøkene, spesielt hvis man har siste time på stranden, fra 15 til 17.

Ikke bare har vi gruppetimer, men vi har også to dobbelttimer med gramatikk to ganger i uken. Dissen timene foregår i en forelesningssal i byen, syv kvartaler unna der jeg bor. Allikevel er det ikke sjeldent at vi tar taxi de få kvartalene, ettersom timene begynner klokken halv 8. Hver dag serveres det frokost fra kl. 06.40 til 07.40 på husene hvor studentene bor. En dag serveres det stekte egg, mens den andre serveres det pannekaker.

Frokost og lunsj var inkludert i prisen for å studere her, men middag må vi ordne selv. Det er ikke noe problem i denne byen, som har mange barer og restauranter å by på! Går vi lei av restaurantmat, bruker vi kjøkkenet på huset, noe som er blitt mer og mer vanlig. Kjøkkenet er enkelt utstyrt med to gasskokeplater, kjeler og stekepanner, men man trenger egentlig ikke mer.

På kveldstid er det nok å fylle tiden med. Hver mandag og onsdag er det salsakurs, hvor vi stive nordmennene kan få løsnet opp i leddene. På tirsdag arrangeres det kulturkveld på huset vårt. Det er et initiativ fra Kulturstuder. Hver tirsdag har sitt eget tema, for eksempel nicaraguansk dans eller kjønnsforskjeller. Det er som regel ganske underholdende og lærerikt å delta på disse kveldene. I helgene kan man bruke tid på stranden eller ta turen til et hotell i byen som har svømmebasseng. Ja, det er koselig her hjemme!

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

San Pedro Sula var en morsom by å komme til. Langs gatene haddehåpefulle selgere satt og boder for å selge alt fra gjærbakst tilskinnsko, og det var en opplevelse å traske forbi. I et par timer gikkjeg bare rundt for å bli litt mer kjent med byen, men ble etterhvertadvart av en hyggelig hondureño. For meg som hvit mann var det ikketrygt å ferdes alene i gatene når det begynte å mørkne. Han mente jegburde gå inn på hotellet, og jeg gjorde som han anbefalte.

Søndags morgen gikk jeg først ut for å finne noe å spise. Inne på etkonditori fikk jeg meg en varm kyllingsandwich før jeg tok sekken påryggen og gikk halvmett ut av lokalet. Målet for søndag var å komme megtil Honduras hovedstad Tegucigalpa, men busstasjonen lå visstnokutenfor sentrum av San Pedro Sula. På gata var det ikke noe problem åpraie en drosje, da alle sjåførene er like ivrige på å få inn nyepassasjerer. Jeg nikket med hodet for å gi tegn til en sjåfør som haddeparkert bilen i gata. Han tok tegnet og  spurte hvor jeg skulle, ogetter femten minutter sto jeg i luka for å bestille meg billett tilTegus, som hovedstaden kalles på folkemunne.

Det var en veldigfin buss som kjørte den fire timers lange bussturen. AirCondition blebrukt for det det er verdt, og TV-skjermene i bussen viste en dårligamerikansk film dubbet til spansk. Fremme  i Tegus måtte jeg ta taxi itre kilometer for å komme inn til sentrum. I nærheten av den storekatedralen, som ligger ved Parque central, fant jeg meg et staselighotell for natten. Planen var å ta to netter der, for jeg var ganskeslsiten av å bare reise. Dessuten kunne jeg tenke meg å få vasket noenklær. Klærne ble levert til vaskepersonalet og jeg fikk dem  tilbakefire timer senere. Da hadde jeg spasert fl ere runder rundt i parken,hvor jeg blant annet kom i prat med en gammel mann og to jevngamlejenter som tigget penger.

 Jeg våknet litt over klokken seks mandags morgen og gikk nedfor å spise frokost i hotellrestauranten. Egg, brød, juice, kaffe,melk, corn-flakes og bananer gikk ned på høy kant. Mens jeg spistetenkte jeg mye på om jeg skulle bli i Tegus en dag til eller om jegrett og slett skulle pakke sekken og dra ned til Nicaragua. Klærne varrene og jeg var mett, så jeg valgte det siste alternativet.

Jeg tok taxi til busselskapet Kings Quality som hadde kvalitetsbusserned til Nicaragua, men bussen gikk ikke før klokken to, og jeg var utei ni-tiden. Jeg fikk imidlertidig vite om Tica Bus, et selskap jeghadde lest om tidligere, som har bussruter mellom landene imellom-Amerika. Det tok meg tjue minutter å spasere bort tilbillettkontoret, og da jeg kom frem var det bare ti minutter tilavgang. Billetten koster 380 lempiras (120 kroner), men jeg  hadde bare80. Med ti minutter igjen til avgang løp jeg det jeg kuinne for å finneen minibank. Fire kvartaler unna fant jeg pengemaskinen, og tok ut 400lempiras. Jeg løp så fort jeg kunne tilbake til kontoret og kjøpte megbilletten. Pengene jeg hadde til overs brukte jeg til mat og drikke forturen, og satte meg på bussen.

Etter å ha kjørt en halvtime begynte busspersonalet og samle inn passsom skulle leveres til grensekontrollen. I tillegg til å levere passetmåtte jeg fylle ut et skjema, og betale 200 lempiras. Jeg hadde ingenlempiras og visste plutselig ikke hva jeg skulle gjøre. Konduktørenville ikke engang ta i mot passet mitt. På raden foran meg satt det tosvenske jenter, så det var lett å forklare min situasjon til dem. Dehadde heldigvis nok av lempiras, og lånte meg alt jeg trengte. Deskulle nemlig også til Leon, så jeg kunne betale de tilbake der.

Bussturen till Leon tok åtte timer, og var en varm opplevelse på grunnav et ikke-virkende vifteanlegg. De svenske jentene, en engelskmann somreiste alene og jeg ble sluppet av på en bensinstasjon i utkanten avLeon, og ingen av oss hadde penger i den lokale valutaen, cordobas. Deneneste av oss som hadde en valuta som kunne brukes var engelskmannen.Han hadde fire dollar, og for den summen fikk vi sitte på lasteplanetav en pick-up inn mot byen. I sentrum av Leon fikk jeg tatt ut pengertil jentene og takket engelskmannen som hadde spandert den spesielletaxi-turen. Så gjaldt det å finne huset hvor jeg skal bo i nærmere firemåneder for å studere spansk. Fra ett av infoskrivene fra skolen husketjeg at vi skulle bo på Casa Iguana. Med mine enkle spanskkunnskaperfikk jeg spurt meg frem og kunne møte den norske gjengen som alleredehadde ankommet.

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

Torsdags morgen tok jeg og Johannes hverandre i hendene og onsket hverandre lykke til. Begge skulle reise rundt paa egenhaand. Han skulle i retning av Mexico City, mens maalet mitt var Leon i Nicaragua, hvor jeg skal studere spansk og Latin-Amerikansk kultur og historie i fire maaneder. Paa torsdag var det bar halvannen uke igjen til forste mote i Leon, saa jeg hadde ordnet meg en bussbillett til Chetumal, paa grensa til Belize.

Paa vei til Chetumal kjorte jeg i en buss med veldig hoy standard, og betalte omtrent 120 kroner for den seks timer lange bussturen. I Chetumal fant jeg fort ut at det gikk buss direkte til Belize City, og kjopte meg billett med det samme. Billetten til Belize kostet rundt 85 kroner, og turen tok tre timer.

I aatte-tiden var jeg fremme i Belize City, en by som for meg saa relativt stusselig ut. Bussterminalen var ubetjent og derfor saa jeg ingen annen mulighet enn aa bli i Belize City over natta. Spanjolen Rafael, som jeg hadde pratet med paa veien ned fra Chetumal, spurte om jeg ville vaere med vestover inn i Guatemala, men jeg ville reise sorover og stod derfor over tilbudet. Inne paa bussterminalen var det ogsaa to jenter fra Canada, som hadde tatt samme buss som meg. De saa heldigvis like forvirret ut som meg inni det nedslitte lokalet, saa jeg saa ikke noe problem med aa ta kontakt. En lokal mann tilbod taxi til et hotell, og sammen takket vi ja. Jentene var egentlig ute etter internett, for de hadde ei venninne boende paa et gjestehus i byen. Men de visste ikke hvor det laa og maatte derfor sjekke mail. Forst betalte vi sjaaforen for aa kjore til hotellet der de hadde internett. Skulle han kjore oss til gjesthuset, saa maatte han ha mer penger, saa vi avtalte en pris, uten av vi visste hvor langt det var. Etter en kjoretur paa 100 meter var vi fremme allerede, og vi var irriterte over at han skulle ha to beliziske dollar for turen. Ut av huset vi stoppet utenfor kom det en mann i 30-aarene som luktet ganske saa stramt av alkohol. Han mente vi maatte betale sjaaforen mer, saa han ikke ble underbetalt, men jeg sa vi hadde avtalt pris og at jeg ikke var interessert i aa betale mer. Diskusjonen stoppet, og den smaaberusede mannen presenterte seg og onsket meg velkommen til gjestehuset!

Jeg var ganske overrasket over standarden paa stedet, men valgte aa spille fornoyd for aa gjore oppholdet best mulig. Jeg betalte huseieren 40 belizizke dollar (120 kroner) og fikk tildelt en seng paa et delt soverom. Siden jeg ikke skled inn i miljoet blant eieren og de andre berusede gjestene gikk jeg i seng i halv ti-tiden.

Jeg vaaknet i halv sju-tiden fredags morgen og listet meg ut av huset, mens jeg sorget for aa ikke vekke noen av de andre gjestene eller eieren, for ikke aa snakke om hunden som laa utenfor doren. Heldigvis tok den avskjeden min med full stillhet, og jeg kunne knipse et par bilder for jeg gikk mot bussterminalen. Med det samme jeg gikk ut paa plattformen saa jeg en buss som skulle til aa dra. I vinduet stod det "Punta Gorda", og det var akkurat denne byen jeg hadde tenkt aa dra paa. Jeg heiv meg inn paa den gamle bussen og betalte 22 beliziske dollar for den seks timer lange turen.

Under en av pausene paa vei nedover kom jeg i prat med et par jenter fra Sveits. De var ogsaa paa vei til Punta Gorda. Da vi var fremme der, fant vi ut i tursitinformasjonen at det gikk baat over til Puerto Barrios i Guatemala. Prisen for turen var 50 bel. dollar, men jeg hadde bare 30 igjen. Det var bare tjue minutter igjen til avgang, saa jeg lop det jeg kunne for aa finne en minibank. Da jeg endelig fant en, viste det seg at de hadde service paa maskinen, saa jeg var nodt til aa finne en annen. Heldigvis var det bare noen titalls meter til den andre, og jeg fikk tatt ut 30, for aa ha litt ekstra. Jeg lop saa fort jeg kunne med sekken paa ryggen nedover mot baatbryggen, og svetta saa det spruta paa brilleglassene! Jeg rakk det, men billetten kostet visst bare 30. Resten av pengene jeg hadde vekslet jeg til quetzales, myntenheten i Guatemala.

Etter en times tid paa den lille baaten var jeg og de sveitsiske jentene fremme i Puerto Barrios. Vi fikk nok av tilbud om transport til andre byer, men takket pent nei etter aa ha spurt om prisene. Vi gikk sammen for aa faa oss litt mat, og endte opp paa en gaterestaurant i sentrum av den lille byen. Etter aa ha svelget en taco (ikke som i Norge), tok jeg farvel med jentene og gikk for aa finne meg et sted aa sove. For 60 quetzales (litt over 50 kroner) fikk jeg dobbeltrom med eget bad, og var veldig glad for det! Jeg gikk en liten runde i byen, inkludert en time paa en nettcafe for jeg gikk og la meg i ni-tiden.

Oppdraget for i dag var aa komme meg til San Pedro Sula. Etter aa ha byttet transportmiddel har jeg naa kommet meg til Honduras og byen som var maalet. Gaar snart for aa finne meg et sted aa sove.

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

I desember 2007 satt vi og frøys i Lillestrøm. Vi ville ut av det kalde landet i nord, men også gjøre noe fornuftig. Vi endte dermed opp med å melde oss på et utenlandsstudium. Studiet vi meldte oss på er spansk språk og Latin-Amerikansk kultur og historie i Nicaragua, Mellom-Amerika. Studiet foregår ved Stillehavskysten utenfor Leòn og starter 7. februar 2009. Avsluttende eksamen skal leveres 20. mai.

Studentene kommer til å bo samlet, men i hver sine enheter på hosteller i Leòn. Nicaragua er et land som har utrolig mye å by på, spesielt når det gjelder natur. Her finnes vulkaner, lange strender og innsjøer. Dessuten er Nicaragua et lite land, så det er korte avstander til de eksotiske landene rundt, som for eksempel Costa Rica, El Salvador, Honduras, Panama, Guatemala og Mexico. I helgene får vi forhåpentligvis til å bli kjent med disse landene også. Vi gleder oss til å tilbringe fire måneder med daglige stunder i hengekøya på stranda.

Bli den første til å kommentere denne artikkelen