Got2DoIt!

Klokken hadde blitt halv tolv da jeg kom meg ned til Statoil på Fauske. Med store bokstaver skrev jeg “MO” på en pappbit jeg fikk inne på bensinstasjonen. Kvelden før hadde jeg tenkt mye på om jeg skulle ta kystriksvegen nedover, eller om jeg skulle velge det sikreste alternativet og ta E6. Jeg endte opp med det siste, på det grunnlaget at det kun gjensto seks dager til jeg måtte være hjemme. En så fin tur som dette skulle ikke avslutte med at jeg måtte stresse meg hjemover.

På Statoil-stasjonen var det bra med folk, så det skulle nok ikke ta lange stunden å ordne haik. Jeg kom i prat med en hyggelig tysker. Vi utvekslet positive adjektiver om Lofoten og snakket om videre reiseplaner. Han var på vei til Trondheim, og ettersom vi hadde fått såpass kontakt, tenkte jeg hadde han neppe ville ha noe i mot å la meg sitte på et stykke nedover. Jeg spurte rett ut, men tyskeren pekte mot den gule bussen som sto parkert på plassen. Søren, tenkte jeg, men nikket forståelsesfullt til den middelaldrende mannen.

Med skiltet i hånden stelte jeg meg heller i veikanten og smilte det jeg kunne til biler som kjørende mot meg. Det hadde nesten gått en hel time før en mann stoppet. Han skulle hele veien ned til Trondheim og sa jeg kunne sitte på dit jeg skulle. Han tok vanligvis ikke opp haikere, men en kjøretur fra Fauske til Trondheim tar lang tid, og han ville gjerne ha selskap underveis. Praten gikk rundt jobb og diverse idrettsgrener, for mannen hadde vært en aktiv kar i sine yngre dager. Men hadde aldri vært på haiketur! Der og da hadde jeg muligheten til å komme meg helt til Trondheim. Da hsdde jeg vært bare 50 mil hjemmefra. Med tanken på å nyte turen i de flotte omgivelsene her oppe, og for å holde spenningen oppe, hoppet jeg heller av i Mosjøen.

Jeg spurte noen forbipasserende om det fantes et torv i byen, og de pekte nedover gaten jeg befant meg i. Med sekken på ryggen og gitaren i hånda tuslet jeg de 50 meterne bort til det de mente var torvet. Annet enn de tre jentene som satt på benken, så jeg ikke mye annet enn noen lekeapparater og noen butikker som lå langs gata. Det var ikke noe poeng med å ta frem gitaren, og det så ut til at det skulle bli den kvelden jeg måtte ta hull på havregrynsposen, uten noe mer penger i lomma.

At folk er gjestfrie her oppe i nord, var jeg fullt klar over. Hvor gjestfri gikk det an å bli, tenkte jeg. Fra benken jeg satt så jeg rett bort til hotellet “Fru Haugans Hotel”, og tenkte jeg skulle finne ut av det jeg satt og lurte på. Jeg reiste meg opp og beveget meg i normalt tempo bort til hotellet, mens jeg planla hva jeg skulle si til resepsjonisten. Skyvedørene åpnet seg og jeg befant meg inne på hotellet. Rett ut fortalte jeg hva drev med og spurte om de ville være så vennlige og gi meg ly for natten. Med et like stort mil om munnen som jeg selv stod der med, sa jentene bak disken at det skulle fint la seg gjøre! Jeg fikk tildelt et enkelt rom i annekset som hotellet hadde på baksiden av bygget. Fru Haugans Hotel har gitt gjestfrihet siden 1974, og er derfor Nord-Norges eldste hotell. Fra annekset er det bare femten meter til vannkanten hvor det ligger en båt som hotellet har til utlån. Jeg var overveldet over gjestfriheten, da hotellet lånte meg fiskeutstyr og flytevest før jeg gikk ned til brygga og løsnet fortøyningene på jolla. Jeg brydde meg lite om at det ikke ble noe napp, der jeg drev i lav fart utover i sundet. Etter en time snudde jeg båten og kjørte tilbake til brygga mens jeg prøvde å ta noen bilder av de perfekte postkortmotivene som var rundt meg på alle kanter.

  Halv elleve i går morges var jeg på plass utenfor Statoil i Andselv. Jeg hadde igjen 50 kroner fra spillingen på Nordkapp-platået, og pengene var tenkt å gå til innkjøp av en Statoil-kopp, så jeg alltid ville være sikret kaffe på min ferd sørover. Men da ville jeg også være blakk igjen. Helt blakk. Heldigvis tilbød en slektning av meg seg å spandere koppen på meg, så med 50-lappen trygt bevart i jakkelommen og varm kaffe i hånden rakte jeg tommelen ut fra kroppen.

Jeg ble stående langs E6 i 20 minutter. Da kom ei jente fra Fredrikstad kjørende inn på Statoil-stasjonen. Hun var bosatt i Tromsø, men var på vei til festlige lag hos noen venner som bodde like ved Lofoten. I to timer satt jeg ved siden av den livlige jenta med kort hår og tattoveringer på armene og vi hadde en artig kjøretur ned til Kongsvik, to mil før avkjøringen til Løddingen. I nye tjue minutter sto jeg før en mannlig lærer kom kjørende i en bil med kajakken på taket! Han kjørte meg til avkjøringen til Løddingen, og fortalte meg at det sikkert skulle gå greit å få haik videre derfra, ettersom nå kom det også biler som hadde tatt ferge fra Skutvik til Løddingen. Han hadde så rett!

Det hadde knapt gått fem minutter før en familie på seks fra Nederland kom kjørende i bobilen sin, og plukket meg opp. Helt fra Løddingen til Svolvær gikk praten om alt fra matvarepriser til norsk fisk. De var nemlig på fisketur i Norge, og hadde store forventninger til Lofoten. Fryseboksen skulle fylles, og det var hovedsaklig stor torsk de var ute etter. Jeg selv hadde ingen planer om noen fisketur i kanskje norges beste fiskeområde, men det minst ventede skulle skje!

Vel fremme i Svolvær, fant jeg meg en benk på bryggen og tok fatt i gitaren. Foran meg hadde jeg lagt et ark med påskriften “Jeg haiker fra Nordkapp til Oslo uten penger”, og håpet at noen ville sponse meg med noen kroner. På grunn av reisens tidsramme bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle dra lenger ut på Lofoten, men heller dra til Bodø dagen etter. Like ved der jeg satt lå turistkontoret og jeg gikk inn for høre om fergetider. Den informerte jenta viste meg rutetabellen, og jeg kunne lese at hurtigbåten skulle gå klokken fire dagen etter, altså søndag.

Klokken var ikke mer enn fem på ettermiddagen, og med vissheten om fergetiden dagen etter falt jeg virkelig til ro der jeg satt og spilte i solskinnet! Støtt og stadig klirret det av mynter som ble slengt ned i gitar-bagen. Selv om jeg var helt alene, var jeg slettes ikke ensom, men storkoste meg der jeg “satte en stemning på bryggen”, som ei dame sa til meg.

I syv-tiden kom jenta fra turistkontoret ut for å ta seg en pause. Hun het Trine og var oppvokst i Solvær. Trine var ei veldig hyggelig jente og vi satt og pratet noen minutter før hun lurte på om jeg ikke skulle være med å fiske når hun var ferdig på jobb. Overrasket takket jeg selvfølgelig ja til tilbudet og spilte videre mens hun jobbet den siste timen. Sammen kjørte vi til Kabelvåg og fisket fra hennes faste plass oppå et berg. Det beit godt, men vi slapp småseien uti igjen, og nøyde oss med den ene makrellen som jeg hadde dratt i land! Klokken nærmet seg midnatt, men teltet var ikke satt opp. Trine og moren hennes hadde sagt at jeg kunne få lov å bli over på sofaen. Maken til gjestfrihet som jeg møter her oppi nord har jeg aldri vært borti. Jeg ble servert bacalao til middag og multebær til dessert, og sovnet på sofaen et par timer etter midnatt!

Da jeg våknet i dag tidlig hadde jeg bare halvparten av hva billetten til Bodø kostet og satte meg igjen på bryggen for å spille. Etter noen timer kunne jeg veksle myntene til sedler og telte 400 kroner i hånda. Det var enda mange timer til båten skulle gå, så jeg la meg rett ut på et lite platå og leste og sov omhverandre. Det var nesten så jeg gikk glipp av båten der jeg sløvet i solen, men fikk hivd meg på i siste liten. Båtturen tok tre og en halv time og jeg sov stort sett hele veien. Fremme i Bodø fant jeg veien mot Fauske og i løpet av halvannen time banket jeg på døren hos tanta mi. Blir her til i morgen tidlig, men vet enda ikke hvor jeg drar, om det blir E6 eller kystriksvegen. Starter dagen med 100 kroner igjen. Bilder kommer i morgen.

Etter middag hos familien Paulsen i Honningsvåg onsdags ettermiddag hoppet vi inn i bilen, Tom, kona, dattera og jeg! De hadde ikke vært på Nordkapp-platået på flere år, så det var nesten så de gledet seg like mye som meg. Vel oppe på en av norges mest populære turistattraksjoner tok vi oss en spasertur rundt på området før vi satte oss ned på kafèen inne på senteret. Så snill som han var, ville Tom spandere en kopp kaffe på den økonomiske romerikingen, men kona hans syntes jeg burde være sporty nok til å spørre betjeningen om jeg kunne få koppen gratis. Det var absolutt ikke noe hun sa for at familien skulle spare på pengene, men hun synes det var en morsom idè. Ja, det var det! Med et smil om munnen stelte jeg meg foran disken og fortalte om turen til de søte jentene bak disken, og visst skulle jeg få kaffe! Sammen med Tom og familien nøt jeg kaffen med godt humør, spent, men i godt håp om at dette skulle gå bra.

Familien fra Honningsvåg tok turen hjemover og jeg var nå på egenhånd igjen! En utrolig deilig følelse av frihet romsterte inni meg. Det låter kanskje litt klisjè-aktig, men jeg måtte bare si det. Jeg kom i kontakt med betjeningen på senteret og fikk anvist teltplass på utsiden av den gruslagte parkeringsplassen, og tuslet ut igjen med sekken på ryggen og gitaren i hånda. Plassen hun hadde fortalte meg om var en åpen slette dekket med våt mose, så jeg valgte heller å sette teltet opp på parkeringsplassen. Der måtte jeg riktignok tilbringe natten på grus, men heller en hard, tørr seng, enn en våt!

Men jeg kunne jo ikke legge meg allerede da. Klokken var bare ni, og flere folk kom kjørende. Iblandt tyskere, finner og franskmenn med kamera rundt halsen, tok jeg en spasertur i grotten nederst i bygget. Innerst i grotten fant jeg en bar, med store vinduer som ga en flott utsikt ut mot havet. Her skulle det smakt med en kald en, tenkte jeg. Men jeg hadde jo ingen penger og bruke. Om jeg så hadde hatt det, ville jeg aldri brukt pengene på en av norges dyreste halvlitere. Forsiktig gikk jeg bort til bardisken og spurte høflig om den kvinnelige bartenderen kunne spandere et glass på meg for senterets regning. Kvinnen sa hun ikke var den rette å spørre, men jeg fikk navnet til sjefen og gikk for å kontakte henne. Den smilende sjefen het Kate og var ei riktig så hyggelig jente. En halvliter skulle de selvfølgelig spandere på meg! Jeg gikk stolt ned til baren igjen, hvorpå jeg nøt et velfortjent glass!

I elleve-tiden flokket det seg med folk ute på klippen. Her kunne det være mulig og tjene inn noen kroner, tenkte jeg og gikk kappgang til teltet for å hente gitaren. Med luen liggende foran meg, spilte jeg en halvtimes tid før fingrene nærmest datt av i kulden! Det var nok ikke mer enn seks grader oppe på platået. Turistene så ut til å være fornøyd med underholdningen, der jeg spilte fire låter om hverandre i den halvtimen jeg stod der. En mann klarte ikke å la dansefoten stå i ro, og måtte bevege seg i takt med strengene. Ei dame kom bort og skjenket opp et glass sjampanje, mens andre knipset bilder og filmet den forfrosne trubaduren. Og etter en liten stund begynte myntene heldigvis å klirre i lua foran meg! På de tretti minuttene dro jeg inn hele 100 kroner og jeg var storfornøyd!

For å varme meg gikk jeg inn i kafèen igjen, og den snille jenta i kafèen lurte på om jeg ikke skulle ha noe å spise. Nei, de 100 kronene skulle jeg spare, sa jeg. Like etter kom hun tilbake og satte to hvite tallerkner ned på bordet foran meg. Både ganen og magen var storfornøyd med kylling og fiskesuppe til kveldsmat. Jeg takket så masse og ga den snille jenta en klem før jeg gikk tilbake til teltet for å legge meg. På grunn av skyer og tåke fikk jeg desverre ikke sett midnattssola. Det ble kaldere og kaldere, men med full bekledning nedi soveposen sovnet jeg allikevel rundt midnatt.

Klokken var ikke mer enn sju da jeg våknet torsdags morgen. Det var veldig kaldt, så jeg ble liggende i soveposen frem til klokken åtte, og startet deretter å pakke ned telt og sekk. Ti på ni var klokka da jeg satte meg på en stein ved utkjøringa av parkeringsplassen. Men det var ikke mange turister som forlot Nordkapp så tidlig! En og annen passerte og ga meg et vink uten tegn til å senke farten på bobilen. Etter to timer, klokken ti på elleve, stoppet endelig et ungt fransk par. De var på tur i en Caravelle, og tilbød meg å sitte bak. De advarte om at de ikke hadde setebelte, men når man har sittet to timer i den kulda, så betyr ikke det noe.

Det franske paret slapp meg av utenfor butikken i Honningsvåg, og jeg gikk til innkjøp av noen rimelige rundtstykker og litt pålegg. Frokosten inntok jeg ved et bord de hadde inne på butikken, før jeg gikk ut på parkeringsplasen. Det har vist seg at det er lettere å få haik hvis man går bort og prater med folk! Og slik gikk det da. Et eldre par fra Honningsvåg var på vei til hytta i Havøysund, så jeg fikk sitte på et lite stykke forbi Smørfjord. Mannen jeg hadde sittet på med fikk øye på en lastebil fra Tine, og gikk bort til sjåføren som han tydeligvis kjente. Og der hadde jeg ordnet meg haik til Skaidi. Fremme i Skaidi tok det meg bare to minutter før to jenter som skulle til Alta stoppet for å ta meg med. Underveis lot jeg meg fasinere av reinsdyrene som sperret veien, men for jentene var dette helt normalt og de lot seg heller irritere av dyrene som senket trafikken. Like før vi nådde Alta ble jeg overrakt en tjuepakning. Jeg er ikke-røyker, men røykpakken kunne komme godt til nytte, som den populære salgsvaren den er.

I Alta ble jeg møtt av farmor som tok meg med hjem på en skikkelig Finnmark-middag: Finnbiff med hjemmelaget potetstappe. Kroppen var sliten og jeg sovnet tidlig på gjestesengen.

Like etter klokken ti i dag morges, stelte jeg meg opp utenfor Statoil-stasjonen i Alta. Målet var Bardufoss. Tiden gikk og jeg ble kald på fingrene. Etter 50 minutter kom det en buss kjørende i min retning. Jeg flirte der jeg sto med tommelen ut i lufta, og tenkte på hvor ironisk det hadde vært om en buss skulle ta med en haiker uten penger. Men så bremset han! Jeg forklarte den hyggelige bussjåføren om turen og han ba meg hoppe inn. Han skulle ikke kjøre hele veien til Bardufoss, men jeg kunne sitte på der hvor folk bytter buss hvis de skal den veien. Den vennlige bussjåføren fra Tromsø fortalte om meg til kollegene sine, og derfor kom jeg meg hele veien ned til Målselv i buss, helt gratis! Jeg hadde til og med blitt femti kroner rikere, etter å ha solgt sigarettene til ei dame på bussen!

Nå befinner jeg meg hos slektninger i Målselv, som har servert meg en nydelig ørret-middag. Det er veldig hyggelig å være på besøk hos slektninger, men jeg får en følelse av at jeg jukser litt med oppdraget. Men det er sjelden jeg er oppe, så jeg vil ikke dra rett forbi. En positiv ting er også at jeg får tilgang til internett så jeg får skrevet, og det er det forhåpentligvis noen som setter pris på!

Så da var jeg i gang! Etter en vellykket flytur landet jeg på Alta Lufthavn halv ti i dag tidlig. Etter å ha fått hivi i meg to rundtykker som farmor møtte meg med, kjørte hun meg til Statoil i Alta. Det tok kun 10 minutter før en hyggelig, middelaldrende mann ved navn Ole Thomas stoppet og spurte hvor jeg skulle. Han skulle egentlig ikke den veien, men sa han kunne hjelpe meg et par mil. Han slapp meg av i veikanten og jeg ble stående i en time før et ektepar fra Hammerfest tok meg med og kjørte meg til Skaidi. Kun ti minutter tok det før en fisker fra Lakselv stoppet. Vi hadde en livlig prat før han slapp meg av i Smørfjord, 80 km før Honningsåg. Jeg ble stående i veikanten ved siden av fjorden før en sveitsisk familie på campingtur slapp meg inn i campingbilen deres! Familien var på vei til Nordkapp, men skulle ikke så langt inn dag, og slapp meg av i Honningsvåg.

På fergekaien prøvde jeg for første gang å spille inn noen penger, uten suksess. Det vrimler ikke av folk i Honningsvåg, og dessuten er det veldig kaldt her! Det tok ikke mer enn 15 min før jeg takket for meg, og la den nyinntjente 5-eren i lomma.

På Shell i Honningsvåg tilbød en hyggelig kar seg å kjøre meg til Nordkapp, enda han ikke hadde tenkt seg dit. Før den 35 km lange turen, inviterte han meg hjem til familien på middag. Nordlendinger er virkelig hyggelige folk! Den hyggelige mannen ved navn Tom, lot meg også låne pc-en så jeg fikk skrevet! Nå kjører vi opp til Nordkapp!