|
31 01 2009 |
 Uten at det skyldtes såre rumper, valgte vi å slappe av både tirsdag og onsdag i Viñales. Fra balkongen utenfor blokkleiligheten hvor vi leide rom var det flott utsikt, og alt lå til rette for å ta livet med ro, slappe av og nyte utsikten. På kvelden gikk vi gjerne ut til det som etter hvert ble stamstedet våres. I løpet av noen dager i den trivelige landsbyen ble vi etter hvert kjent med reisende fra andre land. Blant annet ble vi kjent med amerikaneren Matt, som i likhet med franskmannen vi ble kjent med søndags kveld, var i Viñales for å klatre. Området skal vist være et av de beste stedene i verden for å gjøre akkurat det. De to fjellglade guttene hadde blitt kjent under sitt opphold i “klatremekka“, og inviterte oss til å bli med torsdags formiddag.
Lenger opp i gaten hvor stamstedet vårt lå, var det en annen bar, som liknet mer på et slags diskotek. Tidlig på kvelden hadde de underholdning, men rundt midnatt skrudde de på cd-spilleren for å spille den populære reggaeton-musikken. Det var på denne baren at vi kom i kontakt med Dennis. Han hadde et stort krøllete hår, jobbet som konferansier på baren, men brukte også dansegulvet for å danse salsa når sjansen bød seg. Vi synes det ville vært spennende å lære denne dansen som danses overalt i dette landet, og spurte derfor om det gikk an å få en liten innføring, og dermed var avtalen nesten i boks.
Klokken tolv torsdags morgen skulle vi møte Dennis på diskoteket. Så presise som vi er, var vi ute i god tid, og satte oss ned for å vente. Som vi etter hvert har fått erfare er det ikke så nøye med nøyaktige klokkeslett for cubanere. De har ikke dårlig tid. Det hadde ikke Dennis heller, som dukket opp i halv ett-tiden. I en halvtime satt vi og skravlet om løst og fast før vi endelig kunne sette kroppen i bevegelse. Dennis hadde hentet inn ei venninne som skulle være vår læremester. Med største innsats gjorde de alt de kunne for at vi skulle få inn grunnstegene der vi danset i bakgården utenfor diskoteket, men vi fant ut at nordmenn faktisk er født med ski på bena og ikke er laget for sensuelle hoftebevegelser. Vi holdt på i en halvannen time før vi gikk mot fjellene for å klatre.
Fra sentrum av Viñales er det en spasertur på femten minutter over ananasåkre for å komme til fjellene hvor den kjente grotta ligger. Vi hadde avtalt å møte våre klatrevenner utenfor grotten i tretiden og guttene holdt avtalen. Guttene ble forklart at ingen av oss hadde klatret før, og fikk også vite at Joakim ikke er særlig begeistret for store høyder. Men det skulle visst ikke bety noe, sa de. En liten spasertur langs fjellveggen var det som skulle til for å finne en passende løype for tre nordmenn. Veggen var ganske rett og full av spisse steiner, men vi var glade for at kroppene våres var varme etter dansetimen. Først klatret amerikaneren de 30 meterne opp til toppen uten sikring for å feste tauet. Da han var nede, tok franskmannen ansvaret for sikring på bakken, og dermed kunne vi prøve oss i veggen, en etter en. Først Johannes, så Eirik, og til slutt Joakim. Alle kom omtrent like langt, men måtte gi opp da vi kom til overhenget. For Joakims del spilte ikke høydesyken noen rolle, men de spisse steinene hadde visst ett eller annet imot hans venstre kne, og ga han ett blodig sår. Stolte av egne prestasjoner spaserte vi hjem til huset, hvor vi gjorde en nokså uvanlig avtale med mannen til husvertinnen vår.
Adel var ikke mer enn 32 år, men var godt inne i hanekampmiljøet i landsbyen. Hanekamper avholdes både i det åpne og det skjulte på Cuba, for det finnes visse regler for den brutale underholdningen. I den lovlige varianten har ikke hanene lov til å ha kniver festet på føttene, og det er heller ikke lov å satse penger på sin favoritthane. Adel hadde sin egen hane som han trente opp til å bli kampklar i midten av februar, så vi kunne ikke få se hanen hans i aksjon. Heldigvis skulle det arrangeres en stor turnering av den ulovlige varianten noen kilometer utenfor landsbyen på lørdag, og denne skulle vi få være med på.
Tidlig om morgen møtte vi vår nye venn, og spaserte sammen til en liten hanefarm hvor det etter hvert samlet seg mange haneeiere med fuglen under armen. Fjærene som normalt sitter på brystet, mellom bena og på ryggen var fjernet for at hanene ikke skulle bli fort varme under kamp. Haneeierne skravlet i vei om hanene sine i noen minutter før vi gikk ut på hovedveien hvor en traktor skulle plukke oss opp. Til sammen presset vi 30 mann på det lille planet, og det ble en intim opplevelse som varte i tjue minutter. Vi gjorde som alle andre og betalte sjåføren noen peso før vi spaserte hundre meter inn i et skogholt.
Der hvor ingen skulle tro det fantes noe annet enn skog, lå det en ulovlig kamparena, hvor selve ringen målte over ti meter. Rundt ringen var det mulighet for å tjene seg noen peso ved å satse penger på forskjellige terningspill som foregikk på små bord eller striduker. Adel anbefalte oss å la være, så vi hørte på han. Vi lot oss heller fascinere av haneeierne som gjorde stolthetene sine klare til kamp. Haner har naturlig en stor klo plassert bak på begge bena som er ment til å forsvare seg med. Disse kommer veldig godt med i ringen også, for å sparke motstanderen til blods. Men ikke alle haner har en skarp og sterk klo, og derfor velger noen av eierne å skjære vekk den naturlige for å sette på en kunstig. Om haner bærer naturlig eller kunstig klo har ikke så veldig mye å si i ringen, den som vinner er som regel den som er tøffest, fikk vi høre.
 Rundt ringen var det slått opp liggende stokker som funkerte som seter. Vi betalte for et sete hver, og snart skulle første kamp begynne. Utstyrt med hvert vårt kamera ventet vi i spenning. Få minutter før første kamp startet kunne man satse penger på hvem av de to hanene man trodde ville vinne. Vi ga Adel noen peso, så ordnet han den biten. Så skulle det begynne. De to haneeierne gikk inn i ringen og holdt hanene nært inntil hverandre så de skulle hisses opp. Fuglene prøvde så godt de kunne å glefse tak i hverandre, men eierne holdt dem langt nok fra hverandre. Inntil han slapp dem. Hanene løp i full fart mot hverandre og møttes i noen merkelige bevegelser. De hoppet, sparket og bet, og gjorde alt de kunne for å vise hvem som var sterkest. Kampen varte i underkant av fem minutter, og da var den ene fuglen død. Seiershanen ble stående oppå og var nok stolt over egen innsats, tross at han sikkert ikke visste hva han hadde gjort. Da vi hadde sett tre kamper takket vi for oss, og var fornøyde med opplevelsen. For å komme tilbake til Viñales haiket vi med en eldre kar i en amerikansk bil som sikkert var like gammel. Vi prøvde å tilby sjåføren 20 peso som takk for turen, men vinnersummen fra hanesatsingen kunne vi beholde selv, sa han.
Søndag formiddag tok vi bussen tilbake til Havana, og unnet oss for andre gang buffet-middag på ett av turisthotellene. Maten er Cubas svakhet, men på hotellene får man alt en kan tenke seg til, og litt til. Etter middag gikk vi en liten tur på Malecon, før vi gikk tilbake til rommet vi hadde ordnet for de neste nettene. Rommet lå i en blokkleilighet hjemme hos et eldre ektepar som hadde det veldig fint hjemme hos seg. Der skulle vi betale 45 konvertible pesos totalt per natt med frokost for alle tre. I norske kroner vil det si 270 kroner, og det er slettes ikke verst, med tanke på at blokken lå midt i Habana Vieja, gamlebyen.
Gamlebyen er full av folk og mange ting å se på. Derfor blir ikke byen kjedelig, selv om du ikke har noe spesielt å gjøre. I Havana er det underholdning nok å bare gå i gatene. Mandag hadde vi en del gjøremål. Blant annet måtte Eirik forlenge visumet sitt. Det viste seg å være enklere enn forventet, da vi fant ut at banken solgte klistremerker som kunne limes på visumet han allerede hadde.
Fordi buffet-middagen søndag kveld var en dyr affære, valgte vi å leve billig på mandag. I små boder i gatene selges det små pizzaer for under to kroner stykket. Dermed fikk vi både lunsj og middag for snaue tjue kroner til sammen og hadde ikke lenger dårlig samvittighet for utskeielsen kvelden før. På kvelden tok vi med oss kameraer for å ta bilder av diverse motiver som egner seg godt på veggen, blant annet katedralen og Malecon.
Tirsdag morgen våknet både Johannes og Joakim med en dårlig følelse i kroppen. Matlysten var ikke på topp, så frokosten vi ble servert i leiligheten ble ikke spist opp. Etter frokost var planen at vi skulle ut å kjøpe med suvenirer fra landet vi hadde tilbrakt en hel måned i, for det var jo tross alt den siste dagen for Joakim og Johannes. Men Joakim følte seg ikke i slaget, og ble igjen i leiligheten da Eirik og Johannes gikk ut i byen. I byen fikk de vite at det var mulighet for å få omvisning på sigarfabrikken Partagas klokken ett, og gikk tilbake til leiligheten for å si fra til Joakim. Da de kom tilbake hadde Joakim allerede kvittet seg med det han hadde fått i seg av frokosten, og følte seg ikke stort bedre. Men å ha vært på Cuba uten å ha sett hvordan de verdenskjente sigarene rulles, det skulle han ikke ha noe av.
Da vi hadde entret fabrikken, og omvisningen skulle til å starte, måtte Joakim spørre guiden hvor det nærmeste toalettet var. Han trengte ikke toalettet akkurat der og da, men fortalte guiden at han var syk og alltid måtte vite hvor toalettet var. I det øyeblikket var det nærmeste toalettet inne i suvenirbutikken ved inngangspartiet. Fra Joakim fikk vite det tok det nok ikke mer enn fem sekunder før han måtte løpe. Etter å ha ropt på elgen i noen minutter fikk Joakim skylt ansiktet inne på toalettet, og gikk tilbake til omvisningen. Han forbannet seg over å ha spist pizzaene på gata, men klarte seg gjennom den tre kvarter lange omvisningen.
For Joakim ble altså tirsdag en forferdelig dag, og han var sengeliggende stort sett hele dagen. På kvelden kom imidlertid den mannlige husverten inn med en sitrondrikk, salte kjeks og en Imodium-pille. Joakim takket mannen, drakk drikken, spite kjeksen, og sparte pillen.
Onsdags morgen våknet alle sammen i bedre form. Vi hadde bestilt frokost til klokken ni, og for Johannes´ og Joakims del, drosje til flyplassen halv ti. Eirik flyr hjem til Oslo på søndag. På flyplassen gikk alt som planlagt og på grunn av tidsforskjellen, landet vi i Cancun, Mexico, omtrent samtidig som vi tok av i Havana. Vi tok buss fra flyplassn inn til sentrum, og en mann på gata tilbød oss rom for natta. For 150 norske kroner fikk vi rommet og frokost. Det er utrolig billig, spesielt når man tenker på at det er midt i pengemaskinen Cancun. I sjutiden gikk vi ut for endelig å spise maten vi har gledet oss til en hel måned! Vi bestile oss nok av mat og betalte mer for maten enn vi betale for rommet, men som det smakte! Etter middag gikk vi for å finne en bar hvor det kunne være muligheter for å smake på ekte meksikansk tequila. Én shot senere visste vi at det ikke smakte så godt, og gikk i stedet tilbake til hotellet vårt, hvor vi sovnet veldig tidlig.
 Bli den første til å kommentere denne artikkelen
|
|
26 01 2009 |
Tidlig søndags formiddag for en uke siden dro vi ut for å finne ut hvilke muligheter det var for å komme seg vestover fra Havana. På et av turisthotellene kunne damen i turistinformasjonen fortelle at det gikk en buss til Viñales samme dag klokken to. Bilen ble levert i samme stand som vi mottok den, og vi kunne ta taxi til busstasjonen.
Turen til Viñales kostet under hundrelappen for hver, og tok omtrent to timer. For første gang møtte vi også andre nordmenn på turen. Jenta fra Oslo hadde reist til Cuba for å skrive en eksamensoppgave om hvordan samfunnet i Viñales hadde forandret seg etter orkan som herjet landet i fjor, og hadde med seg moren, som var interessert i hvor datteren skulle tilbringe de neste månedene.
Vel fremme i byen som ligger nord i Piñar del Rio-provinsen ble vi møtt av en horde huseiere som ville tilby oss overnatting. Man skulle kanskje tro at det ville være en lek å få huseierne til å konkurrere i å tilby turistene de beste prisene, men det virker som det er standarder som ikke kan endres. Av omtrent 20 tilbud valgte vi derfor å takke ja til ei dame som snakket engelsk.
I Viñales finnes det to restauranter, så det var ikke mange alternativer å velge mellom da vi gikk ut for å spise dagens første måltid. På restauranten vi valgte kom vi i prat med nordmennene vi møtte på bussen, og sammen gikk vi til en av Viñales` tre barer. Akkompagnert av cubansk live-musikk pratet vi også med en hyggelig franskmann som var på Cuba for å klatre, noe som skulle være positivt for oss senere. Noen myntedrinker senere gikk vi til huset vårt for å lade batteriene.
Mandags morgen pratet vi med vertinnen vår for å høre hvilke aktiviteter Viñales hadde å by på. Husvertinnen, som var ansatt som lærer i landsbyen, kunne reklamere med hestetur i dalen som landsbyen er mest kjent for. Det hørtes ut som en flott måte å oppleve naturen på, så vi takket ja til tilbudet. For 40 kroner hver i timen skulle vi få se spektakulær natur fra hesteryggen.
Halvannen time senere ble vi fulgt til utkanten av bebyggelsen hvor guiden vår sto og ventet. Han var en jevnaldrende gutt, men hadde noen flere timer på hesteryggen enn oss. Uansett mente han at vår fraværende erfaring med hest ikke ville ha noe å si for turen, da hestene hans var “semi-automatico”. Korte og enkle instruksjoner ble gitt før vi travet innover mot dalen. Det var en opplevelse utenom det vanlige der vi humpet av gårde på såre rumper forbi tobakksplanter, ananasbusker og kokospalmer. Etter en times tid ble vi ønsket velkommen til en liten gård nedi dalen. På en benk utenfor huset fant huseieren frem tobakksblader og vi fikk rulle våre egne sigarer. Sigarene ble ikke røkt, men rullet inn i cubanske avispapir for oppbevaring. Ikke nok med at vi fikk rullet sigarer, vi fikk også se hvordan den søte drikken guarapo produseres. Faktisk er det ikke vanskeligere å produsere enn å presse sukkerrør gjennom en presser, og under renner det ut en veldig søt, gulaktig drikk. Vi fikk servert den nypressede drinken ned i hvert vårt glass, og presset det i oss så godt vi kunne. Heldigvis serverte også gårdseieren, Juan, fersk ananas på et fat. Med bitter smak i munnen, men med humøret på topp, travet vi videre på våre firbeinte venner. Hjemturen var kun avbrutt av ett stopp hvor vi fikk servert en svært primitiv, men nydelig drink. Hele kokosnøtter ble åpnet i den ene enden og ned i kokosmelken ble det helt rom og honning. En søt blanding som ikke er vanskelig å få i seg når solen skriker etter oppmerksomhet.
Etter totalt fire timer var hesteturen over og en tredjedel av reisefølget hadde pådratt seg gnagsår der solen aldri skinner. Tenker man på at gnagsåret vil forsvinne i løpet av en uke, mens minnet fra turen vil sitte hele livet, så er det ingen vits å klage. Alt har sin pris!
Viñales er en liten by, men allikevel var det mye folk ute om kveldene, både turister og lokale. På en av landsbyens tre barer er det mulighet for å komme i kontakt med lokalbefolkningen, som ganske ofte vil selge “ekte” sigarer til en flott pris. Eller så kan man komme i kontakt med andre reisende, som ikke har annet å tilby enn historier om utallige flyforsinkelser og mageproblemer. Er man riktig så heldig, så møter man noen som har vært smarte nok til å ta med seg gitar på turen. Så heldige var vi mandags kveld! Ikke nok med at spanjolen hadde tatt med seg strengekassa, men på innerlomma hadde han også et munnspill som han visste hvordan det skulle blåses i. Joakim lånte gitaren, og dermed var et nytt band dannet. Bandmedlemmene presset frem noe som minnet om blues, og spanjolen sang om Viñales mellom blåsingen. Men på grunn av trangen til fast føde, hadde bandet en kort karriere.
Etter et besøk på en av Viñales to restauranter tuslet vi hjemover etter nok en fantastisk dag på tur, tross såre rumper.
Bli den første til å kommentere denne artikkelen |
|
20 01 2009 |
 Utenfor Santiago de Cuba ligger Cubas helligste sted. I landsbyen El Cobre ligger kirken Basilica del Cobre, hvor det befinner seg en tredukke av Maria, som visstnok skal ha tilhørt Columbus. Her har troende ofret alt fra OL-medaljer til brukte krykker, og kirken er et populært turistmål. Etter en kort visitt valgte vi å begynne kjøreturen mot Trinidad, tirsdags formiddag. En guidebok er veldig fint å ha med på tur. Den kan inspirere til aktiviteter og informere om viktige og uviktige saker. Johannes ble inspirert da han leste om den fantastiske veien som skulle gå langs kysten utenfor Santiago de Cuba, og det ble bestemt at vi skulle ta denne veien mot Trinidad, selv om vi var inneforstått med at veikvaliteten ville være dårligere. “Siden de skriver om kystveien i boka, så kan det da vel ikke være så dårlig”, sa vi til oss selv. For å komme til kystveien måtte vi kjøre langs Cubas høyeste fjellkjede: Sierra Maestra. Etter et par timers kjøring innover fjellene, hadde vi fått et godt innblikk i veikvaliteten. Og det ble bare dårligere. Med steiner store som fotballer og hull dype som badekar, egnet veien seg bedre for Kari Traa og kulekjøring. Vi stoppet opp for å ta en nærmere titt på veibeskrivelsen i guideboka, og ble mild sagt overrasket da vi leste: “Marvelous highway east of Santiago”, i og med at vi var på god vei vestover. For vår komfort og Kia’ns beste bestemte vi oss for å ta raskeste vei ut av fjellene. Etter seks timer på fjellveier var solen allerede nede da vi fant oss en parkeringsplass for å gjøre enda et forsøk på å sove i bilen.
 Onsdag morgen satte vi oss i bilen igjen for å komme oss videre mot Trinidad. Hele dagen ble tilbrakt i den lille bilen. Da solen var på vei ned holdt vi øynene åpne for eventuelle avstikkere fra veien for å finne et sted å henge opp hengekøyene. I mellom to åkerlapper gikk det en jordvei som så lovende ut. Øynene søkte etter palmer med passende avstand for hengekøyer. Et stykke opp i veien ble vi møtt av en bonde med et spørrende ansikt. Vi forklarte vårt ærend, og fikk et enda mer forundret ansikt. Plutselig stod hele familien på åtte personer rundt bilen. Etter utallige gjentakelser forstod vi at vi var invitert til å sove i huset, og beskjedene som vi er, takket vi selvfølgelig ja.
 Etter å ha blitt presentert for hele familien og fått et par rideturer, ble romflaskene tatt frem i ekte cubansk stil. Vi ble servert and, søtpoteter, ris, bønner og salat. Bortsett fra ris og bønner som fåes på rasjonering, var alt produsert av familien selv. Familien var stolte da den ene kvinnen tok frem bilder fra sin 15-årsdag. 15-årsdagen er den viktigste dagen for en jente på Cuba. Denne dagen feires med stor fest, og fotografering er en viktig del. Jentene skal fotograferes i forskjellige settinger med ulik bekledning, blant annet baderomsbilde, bikinibilde og bilde med brudekjole. Da natten senket seg ble vi tilbudt en seng på deling på ett av familiens to soverom, mens far i huset la seg ute på trammen for å holde et øye med bilen.
Tidlig neste morgen ble vi vekket av diverse dyrelyder, og på gården var arbeidet allerede i gang. Noen melket kuene, mens andre hentet honning. Etter frokost tilbød vi oss å kjøe minstejenta til skolen før vi takket for oss og kjørte de siste milene før vi ankom Trinidad, torsdag formiddag.
Vi hadde så vidt parkert bilen i byen, før vi fikk plass på en Casa particular. Normalt sett koster et rom med to store senger 25 konvertible pesos, noe som tilsvarer omtrent 200 norske kroner. Familier som tilbyr denne overnattingsformen må holde seg til regler som er satt av myndighetene. Blant annet er det kun lov å bo to personer på ett rom, men når vi tilbyr 240 kroner for ett rom, samtidig som vi smiler pent til en husvert som er tilbøyelig for litt juks og fanteri, så pleier det som oftest å ordne seg. Mens husverten gjorde klar rommene etter de forrige besøkende, tok vi turen ut til stranden Playa Ancòn, for å fjerne sandalskillet på føttene.
Etter noen timer ga vi opp den saken, og returnerte til byen for å finne et sted hvor vi kunne spise. Det viste seg å bli en krevende oppgave, i en by som led av mangel på restauranter. Til slutt endte vi opp i bakgården til en eldre mann som serverte oss spagetti med kjøttsaus, uten kjøtt, før Jon Blund dro oss til sengs, godt hjulpet av Ole Lukkøye.
Med fulladede batterier tok vi kjøreturen ut til Playa Ancòn fredags morgen, for å gjøre et nytt forsøk på å fjerne skillet etter sandalene. Men som torsdag, var heller ikke fredag en solfylt dag, selv om temperaturen holdt god standard for det nordmenn kaller sommer. Kun iført badeshorts fikk vi øye på en volleyballbane. Sammen med en franskmann brukte vi omtrent en halvtime på å pådra oss sandfylte skrubbsår på knærne før vi kjørte tilbake til huset. Vi fortalte husverten at vi ville spise på huset klokken åtte. Nærmest alle Casa particulares tilbyr både frokost og middag, og ofte er det et rimeligere alternativ enn restaurantene. Men denne kvelden hadde vi ikke penger igjen, og måtte derfor ut før middag for å ta ut penger. Ute på gata fikk vi vite at Trinidad ikke hadde noen minibank, og at vi måtte vente til mandag, når banken åpnet igjen. Vi kunne ikke tro det vi hørte, så vi så oss nødt til å spørre flere personer, både cubanere og turister. Men alle svarte det samme! En by uten minibank? Ja, sånn er det i Trinidad. Heldigvis kunne noen fortelle at det var mulighet for å ta ut penger på hotellet. Men på hotellet hadde de stengt den tjenesten for dagen. På hotellet hadde de en restaurant som fristet med buffet. Etter to uker med bønner og ris klarte vi ikke å si nei til å fråtse i matvarer av alle slag, da hovmesteren sa vi kunne betale med VISA. Da vi kom tilbake til huset, beklaget vi for at vi ikke dukket opp til middag, men betalte selvfølgelig til husverten. Med altfor mye mat i magen, krabbet vi oss i seng i ti-tiden.
Fra Trinidad er det bare en kjøretur på åtte mil til byen Cienfuegos, oppkalt etter Camilo Cienfuegos, en av de tre store lederne under revolusjonen sammen med Che Guevara og Fidel Castro på slutten av 50-tallet. Mange turister vi har møtt på turen har snakket varmt om denne byen, så derfor dro vi direkte dit etter frokost i Trinidad, en by som hadde veldig lite å by på, etter vår mening. Ved ankomst til Cienfuegos lørdags morgen var det kaffe som sto øverst på ønskelista, men kafeen vi slo oss ned på hadde ikke den svarte drikken på menyen., så vi ble nødt til å lete videre. Plutselig ropte damen fra kafeen at de kunne ordne kaffe allikevel. Mens vi satte oss ned gikk en av damene vekk fra kafeen, men returnerte etter noen minutter med hjemmekokt kaffe. Det er service, det! Mens vi drakk kaffen av fingerbøllkoppene diskuterte vi hva vi skulle gjøre. Neste dag skulle bilen leveres i Havana, så det gjensto en kjøretur på 250 kilometer. Provinsen Piñar del Rio, som ligger vest for Havana, fristet veldig. Så vi bestemte oss for å kjøre til hovedstaden så fort som mulig. Etter noen timer på veien, kunne vi kjøre inn i Havana, og noen unggutter hjalp oss med å finne et sted å sove. Vi ble tildelt en slitt leilighet i en gammel blokk i sentrum av byen. Som alle andre steder vi sover, hadde leiligheten kun to senger, så vi ble som vanlig nødt til å slå stein, saks, papir om hvem som skulle få seng alene.
Bli den første til å kommentere denne artikkelen |
|
13 01 2009 |
Like ved Baracoa ligger fjellet “El Yunque”, som har form som en kvinnekropp. Vi kunne ikke forlate Baracoa uten å ha besøkt stedet som alle forteller om, så derfor gikk vi den flotte turen oppover torsdags formiddag. Fra vi parkerte bilen gikk vi en times tid forbi kokospalmer, kakaoplanter og andre trær med frukt av kjent og ukjent karakter. Hele turen gikk vi oppover langs elva, men plutselig endte stien rett i den. På den andre siden kunne vi se et nydelig fossefall litt i høyden over elva. Det var nok ikke høyere enn drøyt tre meter, men kunne derfor være perfekt for en avkjølende dusj for tre svette kropper. Utfordringen var bare å krysse elva først. Bredden på elva var som bredden på en håndballbane, men vi kumme ikke bare spasere rett over tarketten. På enkelte plasser var strømmen stri, så vi måtte vurdere nøye hvor det ville gå best. Med vann til navlen kavet vi oss over uten altfor store problemer. Joakim slang fra seg noen ukvemsord da han kuttet seg under foten, men vi var alene, så vi var unnskyldt. Vel over på riktig side av elva gikk vi opp til den lille fossen og gjorde nøyaktig som planlagt. Nedenfor fossen hadde naturen laget et lite basseng, men det var stort nok for noen korte svømmeturer! Vi foreviget opplevelsene på minnekortene før vi gikk tilbake til bilen.
Etter en kort, humpete tur langs gjørmete skogsveier, var vi tilbake i byen. Samvittigheten styrte oss rett inn på nærmeste internettkafè. Her kunne vi stille nysgjerrigheten til våre lesere og slukke bekymringene til våre mødre, ved å legge ut et blogginnlegg.
Ved middagstider tuslet vi tilbake til “huset vårt” hvor kona til Toni serverte kalkun med ris. At kroppen hadde vært i bevegelse kom til å vise seg, så det ble en rolig kveld på takterrassen før vi gikk til sengs.
Lørdags morgen hadde vi avtalt frokost med Toni klokken ti. Grunnen til at vi ville spise så tidlig var fordi vi skulle kjøre videre til Guantanamo. Vanligvis inntar vi frokosten litt senere, men sånn ble det. Presis klokken ti sto tre tallerkener med omelett, kaffekopper, pasjonsfruktsyltetøy og hvitt brød på bordet. Ingenting sto igjen når vi forlot frokostbordet for å bevege oss mot Guantanamo. For å komme til Guantamo måtte vi kjøre over de stupbratte fjellsidene og gjennom de krappe svingene i fjellkjeden Alturas de Baracoa. Skilt langs veien opplyser om utallige ulykker og dødsfall. Med foten på bremsepedalen tenker vi på hendelsen som blir beskrevet i den fantastiske boka “Dette er Cuba - Alt annet er løgn” av Vegard Bye og Dsg Hoel: “Sjåføren river opp døra og kaster seg ut av bilen som har begynt å få fart. Folk bakpå har ant uråd, og idet døra går opp høres et unisont skrik. Mødre slenger barna ut på veien mens de raser avgårde. Noen rekker å hive seg over de høye karmene før bilen går rett frem i en hårnålsving og forsvinner. 18 mennesker omkom.” Dette skjedde med en lastebil som var lesset med folk på lasteplanet. Ikke et uvanlig syn på Cuba.
Haikere er også et vanlig syn her på Cuba, i og med at offentlig transport er for dyrt for en gjennomsnittlig cubaners lommebok. Halvveis plukket vi oppe en kvinnelig haiker som så sårt trengte skyss til Guantanamo og i tre-tiden var vi fremme i en by som for oss ikke hadde mye å by på. Vi slapp av haikeren og fylte bilen med mat og drikke og kjørte noen kilometer før vi svingte av hovedveien og fant oss en avsideliggende plass for å sette opp hengekøyene. Selv om alle tre satt i baksetet på den lille Kia-en som vi har lånt oss, ble det en livlig kveld.
På morgenkvisten like før vi skulle dra, fikk vi et uventet besøk av to mindre fornøyde cubanske offiserer. Vi hadde nemlig sovet på militært område. Slafsende, og gomlende på en stor karamell beklaget Joakim fadesen og startet motoren. Det var nok best å dra så fort som mulig.
Klokken var bare ni da vi kjørte inn i Santiago de Cuba. Dagen gikk med til å se oss rundt i byen, men i sju-tiden gikk vi til hotellet vi hadde tatt inn på. På grunn av lite søvn natta før valgte vi å legge oss ned for en siesta. En siesta som varte i nærmere tolv timer.
Etter å ha våknet etter en lang natts søvn i går, tok vi oss flere runder rundt i sentrum, og prøvde også bicitaxi (sykkeltaxi) for å komme oss til en nedlagt romfabrikk i byen. Grunnen til at vi ikke brukte apostelens hester var at foten til Joakim var vondt etter kuttet han padro seg i Baracoa. Derfor ble det ogsa en tur pa legevakta. Joakim fikk utdelt ymse medikamenter, og foten er na pa bedringens vei. I gar kveld ble Santiagos uteliv testet ut og vi storkoste oss med de lokale i byen.
Om fa minutter setter vi oss I bilen for a presse ut noen flere kilometer av den kraftige Kia´n. Vi tar sikte pa Cienfuegos, men det blir sannsynligvis noen stopp underveis. En natt pa stranden hadde I vaert a forakte!
Bli den første til å kommentere denne artikkelen |
|
08 01 2009 |
 Vi møtte vår nye venn, Eliany, presis klokken åtte torsdags kveld. Han tok oss med på en bar i byen. Selv om Eliany ikke kan ett eneste ord engelsk ble det en hyggelig kveld med det vi kan av spansk. Hvordan neste dag ville bli var temaet for samtalen vi førte på vei hjemover, kun avbrutt av hyggelige cubanere som ønsket oss velkommen til landet. Vi så oss dessverre nødt til å stille inn vekkerklokken for å rekke bursdagselskapet dagen etter.
Fredags morgen møtte vi Elian for å ta taxi til blokka hans. Igjen møtte vi hans hyggelige familie. Moren var skilt og hadde giftet seg på ny med en tysk dataingeniør som aller mest minnet om Mr. Bean. Hadde det ikke vært for hans utseendet, ville han med sine klønete bevegelser og merkelig tale vært en tro kopi av Rowan Atkinsons kjente figur. Ikke bare var det Elianys bursdag, men lillesøstra hans fylte også år, så nå var det duket for festmiddag. Den hyggelige moren serverte oss hver vår skål med pasta i majones. I tillegg ble vi utdelt en kald kjøttbolle hver for å toppe måltidet! Flere familiemedlemmer hadde tatt turen for å spise av de pyntede kakene moren hadde bestilt av konditoren. Etter å ha spist oss gode og mette satte vi oss ned rundt et lite bord i leiligheten. Familien på fire bodde i en blokk og den lille leiligheten var svært enkelt innredet. Stuen besto av en sofa og et bord, og det var i grunn alt. I tillegg hadde de to soverom, et lite kjøkken og en balkong. I løpet av en time rakk vi å gjøre mange forsøk på å lære bort typiske norske kortspill, godt hjulpet av Eiriks berømte minekunnskaper og vår Tarzan-spansk.
Lørdag møtte vi Eliany i byen for å dra på en strand utenfor Havana. Noen ganger praiet vi en pirattaxi for å spare litt penger. Mange cubanere tjener noen ekstra pesos ved å frakte turister rundt i gamle amerikanske eller russiske biler. Etter strandturen dro vi tilbake til byen for å sjekke mulighetene for videre transport rundt på Cuba. Vår amigo hjalp oss i billettluka på togstasjonen, men fortalte at billetter måtte bestilles en uke i forveien. Derfor så vi ikke andre muligheter enn å leie oss en bil, men det skulle bli lettere sagt enn gjort. Mye leting uten hell gjorde oss slitne, så vi gikk til sengs tidlig lørdags kveld.
Etter en kort leterunde søndags morgen fikk vi endelig leie en bil. Klokken fire kjørte vi avgårde på humpete veier i retning mot gruvebyen Moa i det østlige Cuba. Eliany hadde foreslått ruta. Når det gjaldt han, hadde vi stilt oss selv mange spørsmål. Var han en hyggelig kar? Hva ville han med oss? Hvorfor ville han til Moa? Hvorfor hadde han alltid en idè om hva vi kunne gjøre? Vi fant aldri noen svar på spørsmålene, men var klar over at det var vi som betalte for mat og drikke. Etter å ha kjørt i noen timer stoppet vi for litt mat og søvn, før vi kjørte videre natt til mandag.
 Vi kom frem til Moa i fem-tiden. Eliany hadde foreslått at vi kunne besøke slektningene hans som bor i fjellene over byen, hvor vi kunne være vitner til griseslakting og nyte et festmåltid etterpå. Men først skulle vi tilbringe en natt hos tanta hans som bodde i utkanten av byen. Husene i nabolaget var bygd opp av det folk i Norge anser som god opptenningsved. Huset til tanta var også av denne typen. Rommene var delt med papplater eller enkle forheng, og vi fikk tildelt ett soverom på deling. Vi tok oss en dusj, som var litt utenom det vanlige. For å dusje måtte vi helle vann fra en balje, men rene ble vi uansett. Eliany sa vi skulle dra ut for å spise, men på vei ut møtte vi fetteren hans, og vi ble invitert hjem til han. Eirik takket ja til et glass rom som faren i huset ville tilby, men vi andre var sultne så vi dro fort videre alle sammen. Plutselig sa Eliany at vi ikke kunne sove hos tanta hans, men at vi heller skulle finne oss en casa particular. Vi ble forvirret, men sa det var greit. Og plutselig igjen, så foreslo han at vi kunne sove hos fetteren. Det begynte å lukte ugler i mosen. Heldigvis kunne vi kommunisere på et språk som hverken Eliany eller fetteren forsto. Vi avtalte med guttene at vi skulle møte dem neste dag, men på norsk fant vi ut at vi skulle stikke fra opplegget. Vi kjørte et stykke ut fra byen før vi stoppet for å sove i bilen.
Klokken var fem om morgenen da vi våknet på tirsdag. Det var kun seks mil til kystbyen Baracoa. Dit kom Columbus for over fem hundre år siden, og skrøt veldig av byen. Hans beskrivelser lokker fortsatt folk ditover, så vi valgte å kjøre dit. Vel fremme i Baracoa, etter en kjøretur på over hundre mil, satte vi oss ned på en restaurant med utsikt mot havet. Vi bestile oss godt med mat og klassisk søt, cubansk kaffe. I ettertid har vi funnet ut at både Fidel og Che har sittet akkurat på samme plassen og løst verdensproblemer over noen glass rom.
Eirik spurte kelneren om han visste om et sted hvor det var mulig å kjøpe sigarer i byen. Kelneren fortalte at han hadde en kompis som jobbet på en sigarfabrikk og dermed kunne skaffe Eirik billige sigarer av god kvalitet. Etter noen minutter kom kompisen til restauranten og viste Eirik forskjellige merker og størrelser. For 40 peso skulle Eirik få 25 sigarer av merket Montecristo, og dermed var avtalen inngått. Dette på tross av alle advarsler mot å kjøpe sigarer på gata. Senere på dagen, da mørket hadde lagt seg og vi satt utenfor huset vårt med rom i glasset, var tiden inne for å nyte skikkelig cubansk håndverk. Sigarene luktet godt, så fine ut, men funket rett og slett ikke. De virket ikke! Vi lo godt og var glade for å ha kjøpt enda en god historie.
 Onsdag morgen hadde vi avtalt frokost med husverten klokken halv elleve. På bordet hadde fruen i huset dekket med loff, frukt, kaffe, syltetøy, kakao og omelett. Med andre ord en skikkelig god start på dagen.. Og dagen skulle fortsette bra. Etter frokost satte vi oss i bilen for å kjøre et par mil til en strand som er omtalt som en av Cubas fineste strender, Playa Maguana. Det fantes to strender der, og vi valgte den minste. Foruten et par franske bilturister var vi alene på den flotte stranda. En mann som bodde i et hus langs strandkanten delte kokosnøtter for oss. Det kunne ikke bli bedre! Magene begynte å skrike, så derfor dro vil til den andre stranda som hadde et lite serveringssted. Til en forandring fra bønner og ris på cubansk vis, spiste vi pasta med tomatsaus før vi bestemte oss for å dra hjem. På parkeringsplassen ble vi huket tak i av et sveitsisk par som lurte på om de kunne sitte på tilbake til Baracoa. Vi var ikke vonde å be og koste oss på humpete veier mot sentrum med full bil. Sammen gjorde vi en avtale om å møtes utenfor Casa de la Trova.
Også i går spiste vi middag hos “familien vår“, og det var skilpadde som sto på menyen. Akkompagnert av hvit ris og poteter smakte det godt og minnet om en litt for godt stekt biff. Etter middag tuslet vi inn til sentrum for å møte våre nye venner. Det ble et hyggelig møte og en engelskmann ved navn Charlie satte seg ned sammen med oss. Øyelokkene ble tunge og vi bestemte oss for å tusle hjemover.
Like oppi gata sto vi plutselig ovenfor en kar vi for bare to dager siden hadde forlatt. Eliany. Han fikk selvfølgelig øye på oss og hadde et smilende ansikt i det han kom mot oss. Hva skulle vi si? Eliany stilte spørsmål som vi hadde vanskeligheter med å svare på. Ikke bare gjorde språket det vanskelig, men selve situasjonen var også komplisert. Vi forklarte så godt vi kunne hvorfor vi hadde dratt, og sa at vi var klare for å legge oss. Noen sekunder etter ropte han etter oss og ba om ti peso for å komme seg hjem igjen. Om dette var godt brukte penger vet vi ikke, men om han var en bråkmaker så kjøpte det oss trygghet og hvis han var en amigo så køpte det oss litt god samvittighet. Med ti peso mindre og blandede følelser gikk vi til sengs i ellevetiden.
Bli den første til å kommentere denne artikkelen |
|
01 01 2009 |
 Eirik sitt fly skulle lande klokken halv fire i går ettermiddag, men da klokken hadde blitt fem begynte vi å bli bekymret. Fordi prisen på en taxitur til flyplassen var på omtrent to hundre kroner, bestemte vi oss for å sende Eirik en sms for å fortelle han hvor vi befant oss. Etter å ha sittet på trappa utenfor "huset vårt" i over en time ble vi enige om å ta taxi til flyplassen allikevel. Inne i taxien foreslo Johannes at vi kanskje skulle svinge innom huset hvor vi hadde bestilt overnatting før reisen. Vi visste at Eirik hadde landet i Havana etter at Joakim ringte flyplassen for å høre om alt var i rute. Derfor ba vi sjåføren svinge bortom apartemento Super Abuela. Mens Johannes satt i drosjen, heiv Joakim seg ut og løp opp i tredje etasje. Han hadde akkurat nådd toppen av trappa da han skimtet en kjent ryggsekk. Det var ikke til å ta feil av. Eirik var på plass! Ikke bare hadde flyet hans vært forsinket, men han hadde også klart å legge igjen mobiltelefonen på flyet. Det var ikke noe å sutre for. Nå var vi alle på tur igjen!
Før Eirik kom hadde Joakim og Johannes bestilt mat hos familien vi bor hos. Overnattingsformen kalles for "Casa particulares" og er en ordning der familier kan ta i mot gjester mot betaling. Familien vi bor hos består av et middelaldrende ektepar med ei lita datter. Standarden er mer enn god nok! Familien leier ut to rom og deler et lite bad på størrelse med et bøttekott. Rommet vårt har kun to senger, men vi har hengt opp ei hengekøye mellom noen sprinkler, så vi unngår for mye uønsket kroppslig kontakt!
Etter en god porsjon cubansk middag, bestående av ris, bønner, tomater, salat, løk og krydret kjøttdeig, tuslet vi ned ti havnegaten Malecon. Prominaden er hele sju kilometer lang, så vi gikk en god stund før vi endte opp på en utendørs bar. De fleste cubandere var nok hjemme med familie, men noen hadde allikevel tatt turen ut for sosialt samvær og noe godt å drikke. Det var lett å se at folket her elsker å danse, ingen sitter stille på stolen! Etter et par drinker ble vi vinket bort til en cubansk familie. Vi hadde lenge sett på mor og far i familien som svingte seg på gulvet, så derfor ble dans et sentralt tema i samtalen. Familien besto av to sønner, en datter og foreldre. Den ene sønnen var på vår egen alder og syntes det nok var stas å bli kjent med oss. Han og broren ville ha oss med ut på byen i kveld. Ikke nok med det. Han inviterte oss også til sin egen 21-årsferiring på fredag, altså i morgen. Vi er utrolig imponert over positiveten hos det cubanske folk, med tanke på forholdene de lever i.
I dag har vi brukt noen timer for å se oss rundt i byen. I kveld venter møte med de cubanske gutta og det er visstnok en stor markering av 50-årsjubileet for revolusjonen. Viva Cuba!
Bli den første til å kommentere denne artikkelen |
|
31 12 2008 |
Etter lang tid med venting var ventetiden endelig over. Sent mandags kveld dro vi opp til Gardermkoen for `vente p`innsjekking som skulle begynne i fem-tiden. Tirsdag morgen var vi fñrst i innsjekkingskñen og telte minutter til avgang mot Paris hvor vi skulle bytte fly. Kun tjue minutter fñr boarding kastet Johannes et blikk p`avganstavlen og fikk se at avgangen var utsatt tolv timer! Dette betydde at vi ikkie ville rekke flyet fra Paris. Dermed maatte vi hente innsjekket bagasje og begynne forfra igjen. Dett var vi ikke alene om og vi ble staaende i ko hos Air France i naermere to timer. Da vi endelig naadde skranken fikk vi beskjed om det maatte bestilles ny reise til Havana. Eneste mulighet var fly til Frankfurt, deretter til Madrid for saa aa fly til Havana med mellomlanding i Santiago de Cuba. Dette ville bli en reise paa ett dogn, men som sagt hadde vi ingen andre muligheter.
Reisen gikk knirkefritt inntil vi landet i Madrid. Her skulle vi nemlig sakaffe nye boardiongkort og vi hadde kun én time til avgang. Vi lop det vi kunne for aa finne ionnsjekkingsskranken paa den store flyplassen. Et par minutter for innsjekkingen skulle stenge kom vi endelig frem til skranken. Vi ble mott av en ung mann i dress som paa vennlig maate forklarte at vi ikke kunne fly til Havana. Vi hadde nemlig ingen returbillett. Vel, saa fikk vi skaffe en billett da, vel. Etter en kort runde paa flyplassen fant vi ut at det hverken fantes internettilgang eller sleksaper som solgte billetter fra Cuba. De hadde nemlig stengt for dagen. Desperate ansikt og spanske gloser fikk de ansatte til aa aapne luka for oss. For vi visste ordet av det sto vi med billetter til Cancún, Mexico. Fordi flyet var forsniket var det heldigvis fem minutter igjen til avgang. Gjennomsvette etter lopeturen og stolte av vaar egen innsat kunne vi endelig slappe av inne paa flyet.
Vi ankom Havana i to-tiden lokal tid. Alle uniformerte personer ble passer uten problemer og bagasjen var som oss kommet vel frem. Vi var baade sultne og trette etter over ett dogn paa reise, men det fikk ikke hjelpe. Etter aa ha tatt ut hundre pesos satte vi oss inn i en taxi, for aa komme til vaart overnattingssted. Paa grunn av forsinkelsen var rommet vi hadde booket allerede leid ut til noen andre. Taxi-sjaaforen var hjelpsom og kjorte oss rundt i Havana for aa finne et alternativ. Etter tre timers leting og en kaffepause med den vennlige sjaaforen, kunne vi endelig legge oss paa gjesterommet til en av hans kompiser.
Det ble bare fire timer sovn for vi ble vekket av familien i huset. Vi pakket sakene og gikk ut for aa finne et nytt sted for de kommende dagene!
Om ikke lenge lander vaar gode venn Eirik Risan og vi skal mote han paa flyplassen. Kanskje han har en enda mer spennende historie fra turen over?
Bli den første til å kommentere denne artikkelen |
|
29 12 2008 |
|
Felles utstyr:
Toalett / hygiene: - Neglklipper
- Biotex
- Antibac
- Solkrem
- Smertestillende
- Pinsett
- Førstehjelpsett
- Parfyme
- Fluor-tabletter
- Barberblad
Personlig utstyr:
Klær: - 5 boksere
- 5 par sokker
- 4 t-skjorter
- 1 skjorte til penere bruk
- 1 badeshorts
- 2 "vanlige" shortser
- 1 olabukse
- 1 par sandaler
- 1 par joggesko
- 1 par hverdagssko
- 1 belte
Toalett / hygiene: - Tannbørste med etui
- Deodorant
Dokumenter: - Flybilletter
- Pass
- Vaksinasjonskort
- Kilroy ungdomskort
- Visum
- Kopi av alle dokumenter, laminert
- Forsikringskort
Bli den første til å kommentere denne artikkelen |
|
04 12 2008 |
|
Etter mange telefoner og e-poster for å få sendt syklene våres til Cuba, kom vi omsider frem til hvem som kunne gjøre det til den rimeligste prisen. Bring kunne sende syklene med fly for en pris på cirka 1000 kroner pr. sykkel. Syklene måtte også blitt sendt videre til Nicaragua og for Joakims del, tilbake til Norge, før de igjen måtte blitt sendt til Ecuador. Av økonomiske årsaker har vi derfor tatt beslutningen om å la syklene bli stående i hjemlandet frem til sykkelturen i Sør-Amerika.
Planen nå er derfor å pakke i ryggsekk til Cuba-turen. I ryggsekkene skal det pakkes ned hengekøyer som forhåpentligvis brukt flittig. I tillegg til at det er gratis, kan vi falle inn i drømmeland akkurat der det måtte passe oss.
Vi har ikke lagt noen videre planer for hvordan vi skal komme oss rundt på Cuba eller hvilke steder vi skal besøke. Uten syklene får vi muligheten til å gjøre akkurat det vi vil, når vi vil. Om vi går, haiker, tar buss, taxi, tog eller båt spiller ingen rolle. Denne turen blir bare helt fantastisk!
Bli den første til å kommentere denne artikkelen |
|
Sykler, visum og overnatting på Cuba. |
|
|
|
|
04 11 2008 |
|
Etter at flyselskapet som skal ta oss til Cuba fortalte for en måned siden at de ikke vil ha med syklene våre på flyet, har vi hatt en ringerunde til diverse transportfirmaer, for å finne en alternativ måte å få syklene over Atlanterhavet. Jeg lo godt (inni meg) da et av selskapene foreslo at vi kunne sykle dit, uten det minste tegn til ironi. Målene til syklen overstiger de fleste grenser fastsatt av transportfirmaene, og det var bare ett av dem som kunne ta de med seg. Minuset var at det ville koste rundt 10 000 kr, og dermed var det alternativet utelukket. Lyset i tunnelen er i ferd med å slukne, med tanke på å få syklene til Cuba. Om ikke noen som leser dette kan være behjelpelige med transport, ser det ut til at ukene på Cuba blir klassisk backpacking.
Uansett må vi få syklene til Nicaragua, hvor vi skal legge det viktigste treningsgrunnlaget før vi tar fatt på Sør-Amerika. Hvordan vi får syklene dit er heller ikke funnet ut av enda.
Men noe har gått i orden. Forrige uke bestilte vi endelig overnatting i Havanna. Overnattingsstedet ligger i utkanten av gamlebyen og heter "Apartamento Super Abuela", som best oversatt betyr "Superbestemors leilighet". Den supre bestemora skal gjeste oss i fire dager, og hun tar 160 kroner per natt. Nå gjenstår det bare å få turistvisum. Dette kan ordnes ved å sende et skjema til Cubas ambassade i Norge, eller møte opp direkte. Ved oppmøte får man visum på dagen, men per post tar det omtrent femten dager. Vi har uansett god tid igjen til det. Ting begynner å falle på plass!
Bli den første til å kommentere denne artikkelen |
|
25 09 2008 |
|
NB: Bruk menyen til å navigere deg til blogg om turen.
Åpningen av et nytt år skal gjøres på en ny måte. Året 2009 starter merkelig nok i 1950. Sånn omtrent. For reisen som starter den 30. desember 2008 blir en reise tilbake i tiden. Til landet som Columbus "oppdaget" i 1492, og beskrev det som det vakreste stedet som mennesket noensinne hadde sett. Der hvor indianeren Hatüey kjempet for landets frihet, som den første frihetskjemper. Siden den gang har det skjedd mye i landet, som ligger som en perle i det karibiske hav. Landet er i dag mest kjent for eksklusive sigarer, søte drikkevarer, Castros kommunisme og gamle, amerikanske vetereanbiler. Men vi har en anelse om at Cuba har mer å by på! Etter det vi har lest har ikke så mye forandret seg siden revolusjonen på 50-tallet.
En måneds sykkeltur på Cuba vil forhåpentligvis gi oss en liten innsikt i den rike historien og kulturen som landet har å by på. Som sagt starter turen den 30. desemberi hovedstaden Havana. Derfra er det ingen streker på kartet, for som vi lærte på sykkeltur i sommer følger vi ikke ruten alikevel. Hvordan vi skal komme oss fra Cuba til Nicaragua (hvor vi skal studere spansk fra februar) er heller ikke bestemt, og kan bli en utfordring med sykler og oppakning. Men vi ser positivt på det og tenker som vanlig: "Det ordner seg sikkert!"
Vår gode venn og faste reisepartner Eirik Risan blir til vår store glede med oss på turen!
Bli den første til å kommentere denne artikkelen |
|
Turer 
