Got2DoIt!

Kommentarer (2)

Vi ankom kystbyen Essaouira seint tirsdags kveld, etter en tre timer lang busstur. Vi forsto fort at byen hadde faatt tilnavnet "the windy city", og folk gikk kledd som paa en norsk hostkveld. Byen har et rykte paa seg for aa vaere et mekka for vindsurfing og kiting, og etter vaar mening er vel dette ogsaa den eneste grunnen for aa reise dit. Essaouira har allikevel noen faa ting som gjor byen litt spesiell, blant annet herlig, billig marrokansk ol og tjukke kamelullgensere som faar en norsk lusekofte til aa virke som et lett sommerplagg.

Etter tre netter ved kysten rettet vi nesen mot marrakech, og ikledd de nyinnkjopte kamelullgenserne satte vi oss paa bussen klokken seks paa morgenen (25.07.08). Etter tre trotte timer gjennom goldt, tort landskap ankom vi atter en gang Marrakech. Trotte og spysjuke fant vi oss et rimelig hotell, og gjor oss naa klar for morgendagen. I skrivende stund ligger Joakim og roper paa Rolf, sannsynligvis et resultat av mye spennende mat. Vi har faatt i oss mye rart, men den hovedmistenkte maa nok vaere gaardsdagens middag, due i kanel og melis.

Hjemreisen naermer seg med stormskritt og bagen er pakket. Naa gjennstaar kun èn natt i Marrakech for vaare tre bekymrede modre kan slappe av.

Her er en oppdatert reiserute fra turen i Spania:

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

Etter at vi dro fra Rachid fredags kveld, bestemte vi oss for aa ta nattoget til Marrakech. Det var et stykke bort til stasjonen, saa vi ble nodt til aa ta taxi. Vi praiet forste og beste taxi, fullt vitende om at den ikke ville ha plass til tre muskulose nordmenn, sykler og baggasje. Heldigvis hadde taxisjaforen en kamerat, som hadde en stor bil. Eirik og Johannes satt paa i taxien, mens Joakim fikk seg en taxitur utenom det vanlige. Kompisen til taxisjaforen kjorte en gammel, svart kassebil pyntet med girlander i alle farger. Kommunikasjonen ble svaert begrenset da det eneste engelske ordet han kunne si var "jeesh". Den tannlose mannen tilbod Joakim en joint, men Joakim avslo tilbudet fra den rusa mannen.

Vi fant oss en grei plass paa det glovarme toget. Det ble en lang, men interessant togtur, takket vaere den overstadige berusede mannen som satt siden av oss. Han ble liggende tvers over midtgangen. For aa komme forbi maatte man hoppe over den naermest livlose mannen. Allikevel kom baade han og vi oss av toget i den rode byen, tidlig lordags morgen. Ikledd superundertoy og fleecegenser syklet vi stivfrosne inn til byen. Vi fant oss et hotell midt paa det omtalte torget, Djemaa el Fna, og la oss ned for en siesta.

Etter tre timer paa oyet vaaknet vi til en temperatur som var en helt annet enn da vi la oss. Gradestokken viste naa 40 varme i skyggen, og det var lite behov for superundertoy. Utenfor hotelldoren ble vi mott av et yrende liv. Djema el Fna var fyllt av mennesker og andre merkelige skapninger. Her var det slanger, aper, kameleoner, dansende afrikanere, historiefortellinger, matboder, krydderutsalg, boksekamper, selgere, tiggere, tannleger, akrobater, og tattoovorer! Dette er virkelig 1001 natt! I gatene ut fra torget, kan man kjope alt en kan onske seg og alt man ikke onsker seg. Ivrige selgere griper tak i en for aa gi en det beste tilbudet. Det kan vaere en ganske stresset tilvaerelse for en nordmann fodt paa landsbyga og vandre i disse gatene, som ikke er mer enn tre meter brede. Allikevel er det plass til baade esler, hester, mopeder og en horde med folk av forskjellige slag. Vi fant fort ut at prisene er skrudd kunstig opp, men trikset er aa prute til selgeren ikke smiler lenger, og sier "cheap norwegian" naar du gaar fornoyd avgaarde. Da har du gjort en god deal!

Gode dealer blir ogsaa gjort i matbodene paa torget. For pripne nordmenn er det en opplevelse i seg selv aa se hvordan de forhaapentligvis nyslaktede dyrene blir uinnpakket slept rundt paa markedet, for det ender under kniven som nettopp ble brukt til aa montere opp selve boden. Det faar en til aa tenke der kokken staar og gnir paa kjottet, naar en vet at det hverken finnes saape eller toalettpapir paa toalettene rundt i byen. Mandags kveld bestemte vi oss for aa teste immunforsvaret og slo oss ned paa en benk paa torvet. Paa benken foran oss laa det noen soltorkede sauehoder, som kokken masserte med fett, og ventet paa aa bli lagt i den store kjelen. Vi inntok en kulinarisk hoydare bestaaende av sauehode og sauehjerne. Bedre maate aa teste immunforsvaret paa finnes vel ikke. Det var overraskende godt og magen tok det hele med ro.

Det naermer seg hjemreise, men aa dra tilbake til Madrid forst, har ikke vaert fristende. I gaar bestile vi derfor billetter fra Marrakech. Hjemreise blir lordag den 26. juli. Naa gaar turen forst til kystbyen Essaouira for aa nyte noen late dager og la inntrykkene sige inn.

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

Spente paa hva Tanger hadde aa by paa, sto vi tidlig opp torsdags morgen. Etter frokost i medinaen, fant vi oss en nettcafè hvor vi skrev forrige blogg-innlegg. Vi hadde problemer med tilkobling av kamera, og minnekortet til Johannes ble trolig odelagt.





Utpaa ettermiddagen tuslet vi derfor bort til den nye bydelen for aa kjope et nytt. Planen var nemlig aa ta bilder av Tangers eksotiske marked og trange gater denne kvelden.

Med nytt minnekort og kameraet i haanden, gikk vi nedover i medinaen, da en eldre herremann stoppet oss utenfor en cafè. Han gjorde det klart at han ikke var en av de vanlige guidene som lurer penger ut av folk, men viste oss kortet som beviste at han jobbet for aa beskytte turismen i byen. Han hadde jobbet flere steder i Norge, og fortalte om norske merkevarer, baater, fjorder, byer og venner. Han hadde arbeidet som jazzmusiker paa flere baater i Norge. Vi ble tilbudt en kopp te, og vi skravlet i vei en god stund. Sultne nordmenn ledet samtaleemnet inn paa mat, og han foreslo at vi kunne bli med han hjem for a spise middag og hilse paa kone og barn. Vi takket hoflig for tilbudet og ble vist gjennom den flotte gamlebyen, hvor han fortalte oss om kultur og historie. Det hele var en interessant opplevelse.

Han aapnet doren til sitt velstaaende hjem, og vi fikk hilse paa kone og ovrig familie. Dette var en familie med mye penger, for her var det flotte lamper, elfenbensfliser paa veggene, og haandlagde tepper sydd med gulltraad. Konen serverte mynte-te mens vi ventet paa middag. Etter mange aar som verdensvandt musiker, hadde han utvikilet gode engelskkunnskaper. Praten gikk om lost og fast, for den hyggelige mannen, som forovrig heter Rachid, foreslo aa "play some jazz". Vi gliste fra ore til ore, da han sang og trommet kjente jazzlaater. Etter en god middag og flere timers prat, folte vi at han stolte paa oss, og vi stolte paa han. Rachid betrodde oss hvor han hadde faatt alle pengene sine fra. Saa mye penger kommer ikke fra en jobb som musiker i Sognefjorden. Det var da vi skjonte at vi satt og hygget oss hos en marrokansk dopkonge! Detaljert fortalte han om sin virksomhet, laboratorier, plantasjer og forsendelser til Europa. Vi fikk naermest folelsen av at han ville ha oss som sine kunder, men vi pratet oss vekk fra det uhyggelige temaet.

Det var uvanlig, men svaert hyggelig begivenhet. Der satt vi i et marrokansk hjem med marrokanske mennesker, spiste marrokansk mat, og folte virkelig at vi fikk utbytte for turen til Marokko. Vi fortalte Rachid at vi ville til Marrakech, senere i uken, og han hjalp oss med togtider og hoteller. Han hadde selv vaert i Marrakech flere ganger og kunne paa det sterkeste anbefale den eksotiske byen. Han anbefalte ogsaa at vi skulle kle oss i jelabas (hvite kjoler) og babousher (tofler) i respekt for regionen og religionen. Heldigivis kunne han skaffe oss noen som ikke skulle koste for mye, ettersom vi bare trengte dem for noen dager. Etter en tur paa markedet, kom kona tilbake med de nye plaggene som vi fikk prove. Klokken hadde passert midnatt for et par timer siden, og vi tenkte paa hjemturen. For vi dro avgaarde, fikk vi tatt bilder av Rachid og oss ifort jelabas, som et minne fra kvelden. I tillegg skrev han ned navn, adresse og telefonnummer paa et stykke papir. Vi betalte ham for klaerne, seks pakker te og for gjestfriheten for han ordnet oss en taxi hjem.

Paa vei hjem begytnte tankene aa surre. Bruker tursiter jelabas? Hva med babousher? Hva koster en jelaba? Hvor mye koster en pakke te? Hva betaler man egentlig for gjestfrihet her nede? Hvorfor fortalte han oss om dopet? Vel fremme paa hotellet, fikk vi svar paa en del av sporsmaalene. Resepsjonisten fortalte at jelabaene vi hadde kjopt koster ca. 250 kroner. Skoene koster maks 200 for et par. Vi skjonte fort at vi hadde blitt lurt, i og med at vi hadde betalt 3500 totalt! Vi fant frem papiret med kontaktinformasjonen, og kunne konstatere at baade navn, adresse ikke stemte med hans informasjon. Vi skjonte ogsaa hvorfor han ville ha oss med morgentoget ut av byen og hvorfor han poserte med hetta paa. Hele opplegget til Rachid var som tatt ut fra Svindlerskolen. 3500 kroner er masse penger nede. Til sammenlikning koster et fullverdig maaltid for tre sultne nordmenn paa strandpromenaden ca 80 kroner. Vi lo av vaar egen dumskap, men var allikevel forbanna. Paa en genial maate hadde han lurt pengene ut av oss, og vi ville ha de tilbake. Det var sent paa natt og vi la oss for aa sove.

Fredags morgen etter frokost, bestemte vi oss for aa finne igjen Rachid. Vi ante haapet, selv om vi befant oss i en by med 700 000 innbyggere pluss turister. Han var ikke aa se der vi motte han dagen for, og bestemte oss for aa finne veien til huset hans. Vi snirklet oss gjennom trange gater vi hadde gaatt i kvelden for, men mye hadde forandret seg. Kvelden for hadde vi tatt taxi det siste stykket, saa det gjorde det enda vanskligere aa finne frem. Etter en times leting, fant vi allikevel frem. Vi loy om at vi hadde mistet toget, og sa vi folte oss lurt. Like vennlig som kvelden for, ba han oss inn for en kopp te, slik at vi kunne prate om saken. Vi insisterte paa at vi ville ha penger tilbake. For han sto det ikke om pengene, og han spurte hvor mye vi ville ha igjen. Vi kom frem til at vi skulle faa igjen 1500 kroner, men allikevel sto han paa at jelabaene hadde kostet 900 kroner. Fortsatt var vi skeptiske, og stile han de sporsmaalene vi satt inne med. Adressen og navnet han hadde skrevet var visstnok til faren hans. Han hadde unngaatt aa gi sin egen paa grunn av dopvirksomheten. Han tilbod oss aa bli boende hos han for resten av vaart opphold i Marokko, og ymtet til og med frempaa at vi kunne ta hans datter til kone. Men vi takket nei til prinsessa og halve (dop)kongeriket. 1500 kroner rikere, og enda mer forvirret enn for, tok vi nok en gang farvel med den hyggelige familien.

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

Sondags ettermiddag ble tilbrakt i engelske Gibraltar, helt sor i Spania. Gibraltars store turistattraksjon, fjellapene, fikk vi desverre ikke sett paa grunn av stengte porter. Vi brukte derfor kvelden til aa sykle til Algeciras, for aa finne ut mer om fergene til Marokko. Vi kjopte en aapen billett til Ceuta og fant oss et hotell i et daarlig strok av byen. Her ble vi tilbudt baade pulver og piller, men som de veloppdratte barna vi er, takket vi hoflig nei, og kroyp til sengs. 

Som vanlig var Joakim tidlig oppe neste morgen, og etter en liten tur ut hotelldora, kom han lopende tilbake paa rommet. Det som kvelden for var Spanias svar paa plata, hadde i lopet av natten fovandlet seg til et folkefullt yrende marked! Levende snegler, ukjente frukter, nyslakta honer, lodd og klaer kunne man kjope for en billig penge. Etter frokost fant vi veien bort til fergekaien.

En time senere gikk Eirik, Joakim og en sjosyk Johannes i land paa den andre siden av Gibraltarstredet. Kun 62 euro matte vi betale for et flott rom i sentrum av Ceuta. Mens Johannes og Joakim gikk den sikre veien til mett mage ved aa bestille spanske kjottboller (Albondigas), tok Eirik sjansen paa aatte helstekte sardiner. Joakim fikk store oyne da Johannes rev av et hode, tygde det godt og svelget det ned, uten en eneste mine. Han skulle ikke vaere noe daarligere og gjorde det samme. Haand i haand tok vi en romantisk spasertur i havnen etterfulgt av et par drinker. Fra baren fikk oye paa noen fiskere paa toppen av moloen. Med god hjelp av kroppspraak og enkle gloser, holdt vi en lang og innholdsrik samtale. Som alle andre vi har mott paa turen advarte de oss mot aa dra til Marokko, saa neste morgen syklet vi avgaarde. De sa vi ikke skulle gjore det, men vi gjorde det likevel.

Grensekryssingen i seg selv var en stor opplevelse. Biler var overfylte av mennesker og utstyr som bildeler, sykler og biltak! Allikevel var det de fire bleike syklistene som fikk mest oppmerksomhet. Folk hoiet og heiet oss igjennom passkontrollen. Paa den andre siden av grensa motte vi en horde av marrokanere som manglet baade penger, tenner, armer og ben. Allikevel var de blide og hjelpsomme, og hjalp oss pa riktig vei. I sterk vind bar det oppover i de nord-marrokanske fjellene. Da vi naade toppen av fjellet, fikk vi som fortjent en skikkelig nedoverbakke og et skilt opplyste om at det kun var seks mil igjen til Tanger. I hoy hastighet suste vi nedover smale veier og skarpe svinger i stummende morke. Med bikkjer og mennesker i helene, kjorte Joakim ned i et stort hull i veien saa fordekket eksploderte.  Saa der sto vi, fire hjelpeslose gutter i veikanten og lengtet etter mammaer, kakao og marsipanbrod. Men vi hadde andre ting aa tenke paa. Vi hadde ingen valuta, reserveslanger, lommelykt og visste ikke hvor vi befant oss hen. I et desperat forsok paa aa komme videre, skiftet vi til en allerede punktert slange, uten hell. Vi kledde godt paa oss og trasket langs veien for aa finne en teltplass i fjellet. Det var begrensede muligheter for camping i de marrokanske fjellene, men vi fant oss en grusvei.

Etter en vindfull og sovnlos natt, ble vi vekket av en gedigen anleggsmaskin, som jobbet paa veien vi laa paa. For at anleggsarbeideren skulle faa gjort jobben sin ble vi nodt til aa fjerne oss fra veien. Dagslyset gjorde det mulig aa lappe den eksploderte slangen og vi fikk syklet oss til en landsby for aa innta den forste marrokanske frokosten bestaaende av sukkerbrod og mynte-te. Noen kilometer lenger vest saa vi en liten, kritthvit strand i det torre landskapet mellom fjellene. Magene var ikke mette etter sukkerbrodene, saa vi satte oss ned paa strandrestauranten for aa innta et fullverdig maaltid. Etter maten tuslet vi de faa metrene ned til stranda hvor vi fikk badet og slappet av for vi startet sykkelturen til Tanger. Inntrykkene var mange! Langs veien satt det damer med noen merkelige hatter og solgte lok. Bare lok! Esler, kameler, geiter og hester gikk fritt paa de aapne slettenne langs kysten.

Etter 4 mil syklet vi inn i den store havnebyen Tanger. Det var lett aa forstaa hvorfor vi hadde blitt advart. "Hyggelige" marrokanere ville hjelpe oss med alt! Vi ble mott av en kar paa gata som skulle vise oss til et hotell. Han dro oss etter seg rundt i byen. Omsider fikk han oss inn paa et hotell som hadde garasje til syklene. Men han skulle ikke gjore dette gratis. Den spinkle marrokaneren forlangte 180 dirham (150 kroner) for jobben. Vi irriterte oss over hvor naive vi hadde vaert og ga ham 150 dirham for vi smalt igjen dora til rommet. Etter en velfjortent dusj, gikk vi utpaa byen for aa spise marrokansk middag. Vi var szlitne og gikk tidlig til sengs, spente paa den neste dagen. Bilder kommer.

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

 
Forste halvdel av sondagen (07.07.08) gikk med til sightseeing i Ronda, en flott by. Annet enn Johannes motte sin senorita, skjedde det lite den dagen.

Mandag ble nok en lat dag, med litt forberedelser til videre sykling. Tirsdag var vi i gang. Kysten var maalet, og det ble en toff start. Vi hadde gledet oss til nedoverbakken i og med at vi var paa ca 750 moh. og skulle ned til kysten, men der tok vi virkelig feil! Selvfolgelig gikk det opp, opp og opp. Det ble spesielt toft for Johannes som hadde blitt holdt vaaken tre netter paa rad, og det tok ikke lang tid for han satt i groften og pustet og pesa og lengtet etter en siesta og en kraftig maaltid. Men rett tundt svingen laa Spanias svar paa Haukeliseter, og vi inntok et bedre maaltid. Det hjalp paa baade formen og humoret og vi avsluttet dagen med en sykkeltur blandt Andalusiske fjellandsbyer i solndedgangen. Natten ble tilbrakt i en dyp dal omringet av bratte og frodige fjellsider. Det ble den kaldeste natten til naa, med ca 8 kalde. Akkurat da lengtet vi etter vaar nyinnkjopte sovepose som ligger igjen hjemme. Men flisgensere og superundertoy gjorde nesten nytte for seg.

Onsdag morgen kjopte vi inn frokost i den lille landsbyen Pujerra, og satte oss ned med frokosten i veikanten litt utenfor landsbyen. Utsikten derfra kan ikke sammenliknes med utsikten fra frokostbordet hjemme. Etter et par timers sykling i motbakke var det stopp, og tid for en siesta. Forundrede bilister ble vitner til tre bleike syklister som laa sovende i veikanten. Det ble en to timer lang siesta, og litt mer utvilte satte vi avgaarde paa nytt. Etter nok en time i motbakke naade vi toppen. Vi befant oss da paa 1065 moh. og stoppet paa en veikro og spurte hvor i all verden vi befant oss. Det viste seg at vi hadde syklet en umerket vei (Kastanjepassasjen) og endt opp 3 mil nord for kystbyen San Pedro de Alcatara. Maalet var opprinnelig Estepona men da ble reiseruten endret  igjen. Vi tok korteste vei til kysten og suste ned mot kysten. Nedoverbakken var paaa hele 2,5 mil og vi holdt en gjennomsnittsfart paa 40km/t helt til vi naadde Guadalmina, 4km vest for San Pedro. I gledesrus stormet vi ut paa stranden og hoppet uti. I mangel paa campingmuligheter saa vi oss ut en privat hage, og slo leir der.

Neste morgen gjorde vi oss klare for den 5m lange turen ned til vannkanten, der vi blei hele dagen. Utpaa ettermiddagen oakket vi ned telt og satte oss paa syklene. Planen var aa naa Estepona den kvelden, men forst skulle faa i oss litt fast fode og en ol. En ol ble til mange og vi snublet oss tilbake til forrige dags campingplass, ettersom vi ikke var i stand til aa sykle en meter.

Fredag pakket vi tidlig sammen og beste oss for aa la olen vaere den dagen. Etter et par telefoner ble det klart at Johannes' skulle komme med bussen til San Pedro slik at de kunne motes igjen. Joakim og Eirik syklet derfor videre og naadde Estepona etter 25 min. Vel fremme i Estepona fant Eirik og Joakim seg et rimelig hostel for de fant veien ned til stranden. Det var masse folk paa stranden og et veddemaal ble inngaatt:Den som forst fikk ryggen smurt inn av senorita skulle bli spandert ol paa den kvelden. Etter et par minutter hadde Joakim lost oppgaven, etter aa ha bli smurt inn av ei dame som kunne vaert moren hans.

Etter en natt paa hotell med sin senorita kom Johannes til Estepona, lordag ettermiddag. Joakim og Eirik hadde da nettopp vaert paa en spasertur paa playa de Naturista. Et raskt maaltid senere syklet vi alle avgaarde vestover i retning Cadiz. Vi syklet langs middelhavskysten til vi naadde Torreguadiaro og inntok et herlig Tapasmaaltid hvor helstekt fiks ble slukt rett ned, for vi satte opp teltet paa et svaberg utenfor fiskelandsbyen. Igjen sa vi til oss selv: "Dette er den fineste teltplassen noensinne". 

Til tross for en flaske jeagermeister var Johannes oppe for soloppgang for aa ta noen bilder, men det var lite stemning for det klokken seks om morgenen.  Naa sitter vi paa en Engelsk nettkafe i Gibraltar, og har planer om en fergetur til Marokko. Vi vet ikke hvordan dagen vil utarte seg men det blir sikkert bra!

NB: Det er alltid like hyggelig naar noen har skrevet i gjesteboken, saa fortsett med det.

Her er en oppdatert reiserute! 

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

Fredags ettermiddag startet vi jakten paa en leiebil, Alle bilutleiefirmaene laa strategisk plassert paa togstasjonen, noe som skulle vise seg aa vaere positivt. Vi var lykkelige naar den hyggelige spanjolen i det lokale bilutleiefirmaet sa han kunne ha en bil klar neste morgen. Men det ble en kortvarig glede. Paa lik linje med de andre bilutleiefirmaene hadde de 21 aars aldersgrense, og saa gamle er ikke vi. Siden vi var paa togstajonen var veien til billettautomaten kort. Vi klikket oss lekent gjennom en spansk meny, og automaten spyttet ut tre ferske billetter til den andalusiske byen Ronda. Kl 09:40 neste morgen skulle vi staa klare paa perongen. Men for det det hadde vi en hei dundrandes jobb foran oss. Det spanske togselskapet tillater ikke sykler ombord, men det ga vi blanke i. Saa vi maatte skru syklene fra hverandre til minimal storrelse, for saa aa pakke dem inn i soppelsekker og masse teip. Vi holdt paa helt frem til kl 01:00. Og da var vi saa sultne og torste at vi tuslet bort til naermeste restaurant for en matbit.

Lordags morgen vaaknet vi sa altfor tidlig av vekkerklokken. Overlesset av bagasje veltet vi ned til resepsjonen for aa bestille taxi. Maxitaxi fikk vi ikke, saa det ble to vanlige i steden for aa faa med oss all bagasjen. Allikevel maatte to av oss baere den ene sykkelen bort til stasjonen. Paa perrongen okte spenningen. Vi var jo saa usikre paa om vi i det hele tatt ville faa med syklene. Ombord pa toget okte spennningen ytterligere da vi oppdaget at den ene billetten for den tre timer lange togturen var sporlost forsvunnet. Uvel fremme i Ronda oppdaget vi at en av Joakims vesker var blitt borte underveis. Trolig laa den igjen i en av taxiene i Real.

Vi fulgte den spanske tradisjonen med et par timer siesta for vi gjorde oss klare for fest i parken. Som de bleike nordmennene vi er fikk vi mase oppmerksomhet og festet sammen med 200 fulle señores og señoritas. Et par flasker rum senere tuslet Eirik og Joakim tilbake til hotellet, mens Johannes fortsatte sin romantiske aften med miss Ronda. Litt senere mottok Johannes en tekstmelding fra Joakim: "Vi legger oss naa. Jeg ligger paa rom med Eirik. Du kan ta det andre. Nokkel ligger her. Eirik er dritings". Klokken halv seks vendte Johannes desverre hjem alene og fant Eirik sovende i badekaret.  

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

Vi beklager saa mye for den trege oppdateringen av bloggen, men internett er sjelden vare paa landsbygda. Det er hyggelig aa se at dere leser bloggen og skriver i gjesteboken.

Lite visste vi om hva som ventet da vi forlot Toledo paa sondag. Det viste seg aa bli en utrolig slitsom etappe, med 40 varme, 2 mil motbakke og motvind. Men vi fikk endelig utbytte av vaar harde, systematiske trening i forkant av turen. Hare- og slangeskrotter var et vanlig syn langs veien i det torre landskapet. Totalt var turen paa spinkle 3 mil, og det ble enda en natt paa et jorde mellom Pulgar og Cuerva.

Det blir mye svette av en sykkeltur i Spania i begynnelsen av juli. Derfor er et avkjolende bad ikke aa forakte. Vi prover derfor aa sikte oss inn paa elver og innsjoer, men det viser seg alltid at elven er en inntorket bekk. Dette var ogsaa tilfellet paa mandagens etappe. Svette aa faele ankom vi San Pablo de los Montes midt i siestaen, etter en tre mils etappe. Etter siestaen bunkret vi opp med mat og vann og startet paa stigningen over Montes de Toledo. Her var naturen noe helt annet det vi tidligere hadde sett. Det var frodige fjell og en flott utsikt. Etter en rask lunsj paa toppen bar det nedover fjellsiden. Det ble ny fartsrekord paa 70km/t som endte i en braastopp da en 400-500 kilos okse stod midt i veien! Med flere okser i veien, gikk turen rolig videre og ned paa slettene igjen. Vi ankom Retuerta de Bullaque i ni tiden og fant oss en flott soveplass oppe i fjellsiden. Etter teltet var satt opp ble det middag og x-antall ol paa den lokale restauranten. I 1-tiden gikk vi mette og halvfulle opp til teltet, for aa faa noen timers sovn. 

Med solen steikende inn i teltet vaaknet trotte vi tirsdags morgen. Forventnigsfulle dro vi avgaarde mot nasjonalparken Cabañeros. Til tross for den torre, rode bakken var det tett vegetasjon oppe i fjellene. Under en drikkestopp saa vi vaare livs foerste skorpion. Desverre var skorpionen veldig kamera sky og lot seg ikke fotografere. Paa andre siden av nasjonalparken ankom vi Horcajo de los Montes til en hyggelig overraskelse. Landsbyen hadde et offentlig utendors basseng. Vi tok paa flytevestene og hoppet uti. Det var en betryggende folelse at det var en badevakt tilstede, som kunne passe paa oss. Enda mer trotte og slitne enn naar vi kom, satte vi avgaarde igjen. Maalet var en liten fjellandsby, Navalpino. Det var da det gikk opp for oss at Spania er Europas mest fjellrike land, men allikevel ble dette den lengste etappen med 6mil.  Byen hadde kun 200 innbyggere og vi ble den storste attraksjonen. Det ble en fuktig kveld og mye skrvaling med de lokale som aldri hadde hatt besok av nordmenn for.  Utrolig nok hadde landsbyen et lite hotell uten gjester, saa vi fikk oss en god natt sovn.

Onsdag syklet vi en etappe paa 3,5 mil. Turen gikk som vanlig opp et fjell og ned en dal, opp et fjell og ned en dal. Halvveis stoppet i Arroba de los Montes for en kort lunsj. Det var siesta i byen saa det ble mat paa den lokale baren sammen med noen fordrukne mannfolk. Vi fortlate om sykkelturen og de lo og pekte av Joakims spinkle laar. De kunne ikke forstaa at de laarene kunne gjore nytte for seg paa en sykkel. Like for vi ankom byen Puebla de Don Rodrigo stoppet spanjolen Charlie foran oss og overrakte tre flasker kaldt vann. Vi saa nok relativt slitne ut! Teltene ble satt opp i en vakker olivenlund. 

Torsdags formiddag bestemte vi oss for aa sykle ostover til Ciudad Real. Her skulle det vaere mulig aa leie bil. Paa grunn av de uttorkede elvene blir det lite bading for oss svette syklister, og vi vi vile komme oss til kyst og strand saa fort som mulig! Dette ble den dagen med lengste etappe paa hele 8 mil! Det er ikke flaut aa si at vi var stole da vi saa at sykkelcomputeren viste over 30 km/t paa sletta. Vi ankom Ciudad Real i gaar kveld og fant oss et 1-stjerners hotell etter halvannen times leting. Det ble ikke sent for vi la hodet paa puta. 

Til naa har etappene vaert paa ca. 4 mil. Det kan hores lite ut. For aa gi et lite bilde av hvordan disse etapenne ser ut: Tenk deg at du sitter paa sykkelen ved foten av Trysilfjellet. Sykkel og bagasje veier totalt 35 kg og det er 40 varme i skyggen. Hold en fart paa 20 km/t og traakk deg opp til toppen. Sett utfor paa andre siden. Nyt nedoverbakken for du stopper 5 kilometer ute paa sletta. Der snur du sykkelen og sykler samme vei tilbake. Gjor dette to, tre ganger om dagen og til slutt:  Nyt noen kalde pils i solnedgangen. Det er ferie det!

Her er en link til reiseruta!

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

Torsdags morgen vaaknet vi iskalde etter en natt med aircondition paa full guffe. Vi syklet til Madrids storste park (Parque de Retiro, 330maal) for aa spise frokost. Parken hadde ALT. Da vi skulle forlate parken oppdaget vi til vaar store forundring at Joakim hadde punktert, mens sykkelen sto stille!? Men dette var en smal sak sak for oss "fire" erfarne syklister. 

 Utpaa kvelden var det duket for fotballfest, da Spania skulle spille mot Russland. Det virket som alle under 40 aar var samlet paa "Plaza Colon". Hele massen eksploderte da dommeren blaaste av kampen med 3-0 til Spania! Det var starten paa en uforglemmelig kveld. Fontener,gater og barer var fulle av feststemte innbyggere. Vi hadde ikke spist siden frokost og ville alle prove en skikkelig tapas-middag. Det ble en sen uforgelmmelig kveld med mye ol, og "god-natt-jageren" var derfor ikke nodvendig. 

Vi hadde tydeligvis mye sovn og ta igjenn ettersom vi ble vekket av resepsjonisten litt for 12.00. Da var det full fart ned til "Plaza Oriente" der vi skulle fikse sykler for avreise. Rundt klokken fire var vi klare til aa dra. Det var ikke enkelt for fire boender i byen aa komme seg ut av Madrid. Men vaare medfodte spanskkunnskaper var til god hjelp. For aa ungaa motorveien ble vi nodt til aa sykle paa landeveier, omveier og torre grusveier fulle av glass og soppel. Eirik ble vitne til honseslakting med hagle og var en smule "Shaky-Stevens". Solen hadde allerrede gaat ned da vi begynte aa tenke paa leirplass, men vi endte opp i en nyployd olivenlund 200m fra veien, med ikke fult saa vennligstilte maur. Det ble allikevel en flott kveld med Bob Marley, sigarer, flott utsikt akkompagnert av en av Joakims kjaerlighetshistorier. Flere venter. (Eirik misunte denne "Don Juaquin") 

Det ble en sovnlos natt, spesielt for Johannes, som ikke sov i det hele tatt. Han ble liggende aa hore paa en herlig symfoni av zzz, kykeliky, wrish wrish, wrooom! og bang bang bang!

Det ble heldigvis en tidlig start paa dagen. Etter frokost syklet vi et par timer for vi igjen var sultne. Hadde akkurat syklet forbi en landsby, men bestemte oss for aa snu saa vi kunne spise lunsj i landsbyen. Dette skulle vise seg aa bli tidenes lunsj. Her var det fotballfest for ungene i byen og vi ble servert gratis ol og paella av borgemesteren. De spilte ogsaa flott spansk musikk. Det var forst etter elleve ol at vi satt paa syklene igjen, med god moral. 

Vi naadde Toledo litt for 16.00. Da hadde vi syklet 94km, med en gjennomsnittsfart paa 21km/t og toppfart paa 50km/t i 38 stekende (I skyggen). Paa en isbar ble Johannes frastjaalet sykkelbrillene. Men humoret var tilbake etter en KRAFTIG middag i Toledos gamleby.

Det ble en god natt paa et fint hotell. Fikk vasket klaer og korpper som var like skitne!

Vi forlater straks Toledo og peker nesene sorover!

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

Vi landet i Madrid, like etter midnatt. Det ble bestemt at vi skulle skru sammen syklene, slik at vi kunne sykle rubndt i byen for aa finne et sted aa sove. Men neida. Metroen hadde stengt for natten, saa det ble  lang, lys og braakete natt bak bagasjevognene paa flyplassen. Etter et par shots med jeger sovnet vi inn for et par timer. Vi braavaaknet da soveromsveggen bestemte seg for aa flytte paa seg, og dro med seg syykler, bagasje og det som var.

  Det ble en tidlig start paa dagen. Vi fikk brukt vaare forste spanske gloser, og kom oss etterhvert paa metroen. Kl. 07.00 satt vi paa syklene ett eller annet sted i vakre Madrid. Vi syklet rundt paa maafaa ettersom vi ikke visste hvor vi var eller hvor vi skulle. Ettersom det var 16 timer siden siste maaltid, skrek magen etter fast fode. Spanjolene sover tydeligvis lenge om morgenen, og aapner ikke cafeene for fire sultene nordmenn. (Joakim tror fortsatt vi er fire paa tur). 

  Etter litt leting fant vi et rimelig hostell, med nydelig utsikt over byen. Vi betaler totalt 60Eur. for en natt, og det inkluderer opredde senger, dusj, dass, AIRCONDITION og en balkong med plass til to par sko. Etter en etterlengtet dusj satte vi oss paa syklene for litt sightseeing i spanias travle hovedstad. Her staar ingenting i ro, og det er utfordrene aa sykle. 

  Byen er litt i det dyreste laget for fire nordmenn som har en hel maaned igjenn av ferien(!). Lunsjen ble inntatt i form av piknik i "Plaza Oriente". Selv med et strengt budsjett, unnet vi oss chorizzo, serrano-skinke, ost, melon og baguett. Ikke bare var maten god, men vi ble ogsaa underhold av et par sultne turtelduer som spiste hverandre i naermere halvannen time.

 Bygningen er flotte og temperaturen er akkurat passe (30C i skyggen). Planen var en Tapas-midda, men som sagt er byen dyr, og det ble derfor tradisjonell spansk kebab hos "Mr. Shawarma". Vi haaper paa litt mer tradisjonell mat fremover. Vi avsluttet kvelden med en kopp smeltet sjokoalde paa byens gamle "Chocolateria", for vi tuslet hjemover. Igjenn hjalp jegeren oss i sovn! Naa er desverre flasken tom, og vi maa gaa til innkjop av en ny. 

Bli den første til å kommentere denne artikkelen